Jeg brukte mitt eget våpen.

En kveld for ikke så lenge siden ble jeg kontaktet av en tante som jeg føler bare kjenner meg dårligere og dårligere. Hun var en av mine nærmeste i barndommen, hun var alltid snill med meg når jeg vokste opp. Mange gode minner. Hun var alltid ærlig og pålitelig, hun passet på meg. En jeg alltid har hatt respekt for. Mye fordi jeg trodde hun så meg. Virkelig så meg. Jeg var sikker på hun visste hva jeg står for, hvordan jeg fungerer, hvem jeg er. Men.. med tiden har ting blitt annerledes.

Jeg hadde skrevet et blogginnlegg om vold og overgrep, og hva det kan medføre for et menneske som er blitt utsatt. Jeg skrev at jeg selv har vært utsatt for vold og overgrep. Jeg skrev blant annet at jeg hadde blitt overfalt av ranere, forsøkt voldtatt, at jeg hadde en far med alkoholproblem og en onkel som ikke var snill med meg. Hun hengte seg opp i den ene siste setningen om onkel, hennes bror, og så tok hun kontakt.

Hun mente at jeg burde legge fra meg det "vræælet" som hadde skjedd for så mange mange år siden. Videre var slike hendelser selvforskyldt fordi jeg alltid hadde vært stor i kjeften, og jeg hadde vært voldelig selv. Og jeg var full av hat jeg burde kvitte meg med.

Selve poenget, med hva jeg skrev ble ikke mottatt virket det som, det hadde ikke gått inn, for poenget var at mennesker som blir utsatt for vold og overgrep gjennom hele livet sitt kommer kanskje aldri over det. En behøver ikke ha opplevd flere episoder, en engangshendelse er nok. Jeg nevner igjen: angstproblemer, depresjoner og PTSD. Den som tror at en bare kan legge fra seg slikt, jeg skal ikke si mer..

Poenget var også at jeg ville dele hva jeg har opplevd og gått igjennom i mitt liv. For det er hva som har skjedd fra jeg var født, til nå, som gjør meg til den jeg er i dag. Dette var da et av omtrent 1500 innlegg som jeg hadde skrevet dør jeg 'la ned bloggen pga tekniske problemer (google). Det er mer med meg enn et eneste innlegg!!

En annen grunn til innlegget var at jeg vet hva jeg snakker om når det gjelder dette temaet. Og at kanskje noen som leser skjønner at hvis de trenger noen å snakke med om vold og overgrep, så er jeg her. Det er ikke alltid så lett å finne noen å snakke med. Det vet jeg alt om!

Videre samtykker jeg i at jeg var, og enda er, stor i kjeften, men i min oppvekst var det eneste måten jeg kunne forsvare meg på. Jeg var liten og tynn. Kunne ikke slåss, hadde ikke muskler, bare følte meg utenfor - og når noen sa stygge ting til meg, slo meg og andre ting man ikke skal gjøre, så eksploderte jeg og brukte kjeften min. Kjeften ble mitt våpen! So what??!! Jeg hadde ingen som sto opp for meg. Skjedde det noe og jeg sa det til min mamma, da svarte hun at jeg måtte gjort noe først, for ingen gjorde slik mot meg uten grunn. Sa jeg noe til min bestefar så fikk jeg beskjed om å bare snu det andre kinnet til. Og min pappa, sa jeg noe til han så fikk jeg beskjed om å ta igjen. Javel, lille meg. Uansett råd, så ble det bare verre. Så sånn var det. Det beste våpenet jeg hadde var kjeften min, og tro meg jeg jeg lærte meg å sloss med den. Når motstanderen skjønte at jeg var 'gal' nok til å utføre det jeg sa, vant jeg ofte slosskampen. "Slår du meg en gang til så anmelder jeg deg til politiet", haha, en lærer fort at det sjelden funker.. "Dra deg til helvete unna, slår du meg en gang til nå så setter jeg fyr på huset deres!" Det å bli en rebell ble min redning.

Og at jeg selv er voldelig, hmm.. Nei!! Jeg regner det ikke for å være voldelig å 'klinke' til noen som sjikanerer deg og mobber deg, plager deg og de du har rundt deg. Nei, jeg kaller det for å sette foten ned å vise at dette finner jeg meg ikke i!! Jeg kaller det for å eksplodere fordi nok er nok, og alle har en grense!! Jeg kaller det for å si ligg unna meg!!

Jeg har gitt et par stykker en klask over kjeften, og da mener jeg et par stykker, på mine snart førti år, og da har det heller ikke gått dithen at en snakker om vold! Det er mer som 'pass munnen din'. Jeg har aldri vært en person som har tydd til vold for å vise makt, eller for å få utløp for min aggresjon. Min onkel slo meg med knyttneve som om det var helt naturlig. Det er ikke meg, og det blir aldri naturlig for meg.

Og bare for å nevne det, første gangen jeg var hos politiet for å anmelde min onkel så ble jeg henvist til barnevernet, de reagerte med å skulle sende meg på kollektiv, et såkalt barne- og ungdomshjem, som om det var jeg som hadde gjort noe galt, enda et overgrep følte og føler jeg..

Og dette 'hatet' min tante mener jeg bærer på. Sorry tante, du tar feil. Jeg hater ikke. Jeg hater ikke min pappa, min onkel, Harstad, Johs, barnevernet, politiet, Rohde Try/Lind, Chruickshank, H.Espen, Helse Sør eller noen. Jeg bare ganske enkelt bryr meg ikke om dem lengre. Ingen av dem har vist noe anger for hva dem har gjort mot meg eller mine. Ingen har bedt om unnskyldning eller tilgivelse. Så når jeg skriver om mitt liv, hvorfor skal jeg skjule eller skjerme hva dem har gjort mot meg?! Skylder jeg dem det? Nei, jeg bare skriver om livet mitt for å la andre vite hvem jeg er, hvor jeg er fra, hva jeg har opplevd - det er hva som har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg kan ikke få understreket det nok. Jeg bearbeider mine følelser og jeg lar folk lære meg og kjenne. Derfor skriver jeg.

Sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Ja! Jeg kom hjem til min mamma, det var midt på natten, jeg låste opp ytterdøren og gikk inn. Der satt søsteren min og gråt, slått, sparket og høygravid.. så kom han ned trappen, stor i kjeften, jeg klikket, jeg fløy på han, og jeg lover - han glemmer det aldri!!!

Noen kommentarer?

.

.

#barndom #vold #overgrep #voldinærerelasjoner #sykdom #angst #depresjon #ptsd #familie #slekt #blogg #blogginnlegg #politi #anmeldelse #ungdomskollektiv #ungdomshjem #barnevern #bloggsomterapi #traumabearbeidelse

Én kommentar

Hanne

03.05.2017 kl.13:13

Du må jo få skrive hva du vil i din egen blogg. Som vi snakket om: Hvis folk synes temaet er ubehagelig, så kan man jo bare la være å lese ;-) Fortsett å være ærlig du, og skriv om hva du vil! Skriving er også en god metode for å bearbeide følelser. Må også si at jeg oppfatter deg som en høflig og hyggelig mann - verken voldelig eller hatefull.

Roger Endre

03.05.2017 kl.14:51

Hanne: Takk for det Hanne :)

Skriv en ny kommentar

Roger Endre

Roger Endre

39, Drammen

Rå, smågal og rett fra levra!

Kategorier

Arkiv

hits