Da jeg var 15 år gammel brukte jeg masse narkotika og levde i en boble der alt handlet om rus. Jeg var bestemt på at jeg skulle teste og bruke alt av narkotiske stoffer jeg kom over. Jeg var så sinnssvak at jeg bare så glede i å sette en sprøyte i armen. Da virket amfetaminet med en gang, og jeg ‘jaktet’ på førstegangsfølelsen som var dét ‘kicket’!
Nå for en ukes tid siden da jeg var i Harstad hos mamma fant jeg et ‘dikt’ eller hva jeg skal kalle det. Som jeg skrev den gang. Det er så rart. Virker som om jeg har skrevet det for å ‘normalisere’ meg selv. Late som jeg var en annen. For jeg kjenner meg ikke igjen i det jeg har skrevet. Jeg var aldri forelsket i noen jente på ungdomsskolen. Jeg var bare forelsket i rus på den tiden.
Dette er hva jeg har skrevet:
Savn!
“Jeg savnet en person å elske.
Nå har jeg funnet henne.
Men hun elsker ikke meg.
‘Hun er glad i meg’, sa hun.
Nå er det problemer mellom oss.
En jente i klassen spurte om jeg skulle,
ordne opp.
Ordne opp i problemene.
Problemene med hun jenta.
Selvfølgelig vil jeg!
Men tør jeg?”
REG – 11/1-93
FØKKA!!!
Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!
Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!
Sterkt at du har kommet deg ut av det. Ønsker deg en trivelig kveld.
Thomas Frydenberg: Takk, en fin kveld til deg oxo 🙂
Å, som jeg kjenner meg igjen i “diktet” ditt.
Olivia: Så koselig da, bra at noen gjør det 😉