Jeg har sett døden i hvitøyet før, men da har jeg ikke vært forberedt, frykten er større når en er forberedt..
Nå sitter jeg her, på øre- nese og halspoliklinikken i Drammen sykehus. Det er hørselsprøver på gang, blodprøver og EKG.
Det var telefonen jeg fikk fra sykehuset i går. Jeg skal legges inn tidlig i morgen torsdag på sykehusets kirurgiske post. Så skal jeg opereres.
Som jeg fortalte i går så er dette en god nyhet. Så jeg ble glad. Endelig skal disse operasjonene gjennomføres og bli overstått. Dette er den første av angivelig tre operasjoner. Øre, nese og munn.
Men etter gleden i går kom det en kraftig nedtur. Det plutselig slo meg at dette blir første operasjonen min etter jeg fikk Osas. Det vil si kraftige pusteproblemer og pustestopp. Jeg fikk plutselig masse angst. Panikkangst for å dø. Eller som verre er.
Den gang jeg ble diagnosert med Osas måtte jeg delta på et kunnskapskurs om Osas, CPAP og så videre. Der var en sykepleierspesialist som var som «gal» og sa til meg hele tiden at jeg må bruke CPAP-maskinen hver natt. Hvis jeg ikke gjorde det ville jeg dø i løpet av seks måneder av hjerte eller lungeproblemer eller blodpropp. Jeg har hatt store problemer med CPAP, så første halve året etter diagnose ble satt så trodde jeg faktisk at jeg skulle dø!
Jeg husker jeg grein til svigerinna til snuppen min..
Jeg har enda store problemer med CPAP.
Så etter det gikk opp for meg i går at dette er første gang i narkose, så forsvant veggene rundt meg, lyder ble summing, og så kom veggene tilbake med et brak og jeg endte på sofaen utenfor min terapeuts kontor. Der ble jeg liggende svimmel og prøvde roe ned hjertebank og få puste.
Hva hvis jeg ikke får puste når jeg ligger i narkose? Hva hvis jeg ikke klarer å våkne hvis jeg ikke får puste? Hva hvis dem ikke kobler meg til pustemaskin? At dem ikke har fått med seg alvoret i min diagnose?
Hjernen jobber på høygir og «brenner» når jeg har pustestopp. Lengre pustestopp enn de jeg har… kan gi store skader.
Jeg har informert og sagt hvordan jeg har det med dette, men..
Jeg har hatt et par tilfeller av panikkangst tidligere. Siste året faktisk. Ingen vet eller kan forstå hvordan det har vært for meg å slite med smerter og sykdommer, samtidig som overgrep fra fortiden bare kom rullende over meg igjen i form av møter med politi, advokat, lege og psykiatrien. Forberedelse til rettsak pågår enda. Samtidig ble jeg plaget av en stalker her i Drammen som heldigvis har flyttet nå og blitt stille. Jeg ble utsatt for vold og mere til av noen vakter på en tur med Stena Line i fjor, og utsatt for blind vold av et par her i Drammen. Jeg sliter med mobbing fra min far og hans hore. Jeg har i tillegg flere diagnoser, er i diverse behandlinger, og jeg er under utredning for andre plager.
Jeg har flere ganger opplevd et system som har sviktet. Viktige dokumenter som har forsvunnet. Informasjon gått tapt. Og i dette er vel årsaken til at etter alt dette ble alt så overveldende for nøyaktig ett år siden. Så har disse anfallene av panikkangst kommet.
Så nå sitter jeg her alene. Disse testene. Det er greit. Operasjonen påvirker smaksnerver og ansiktsnerver, men skal visstnok ordne seg selv i løpet av ca seks uker. Liten risiko for at ikke, men det er også greit. Men frykten, redselen og angsten har ikke sluppet helt tak. Altså, akkurat nå er det ikke det å dø jeg er redd for. Dør jeg når jeg ligger i narkose så sovner jeg vel stille og smertefri. Men hva hvis jeg våkner igjen, hjerneskadet eller «grønnsak»?
Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!
#øre #nese #hals #munn #poliklinikk #ørenesehals #drammensykehus #vestreviken #ekg #kirurgi #operasjon #pustestopp #søvnapne #osas #angst #panikkangst #cpap #stenaline #stenasaga #vold #overgrep #drammen #grønnsak