Det beste for barnet – et traumatisk barndomsminne.

Jeg var 8 år og nettopp begynt i andre klasse. Mamma var med meg til sykehuset. Hun fylte ut papirene og snakket med sykesøstrene. Når kveldsmaten kom dro hun. Det var jo greit, for jeg var ganske vant til å være på sykehuset.

Alle i tredje etasje kjente jeg jo etter langvarige opphold der. Denne gangen var jeg ikke i tredje etasje. Husker ikke hvilken etasje det var, men jeg var ihvertfall der for at jeg skulle operere ned en testikkel/ball. Å kalle det for en operasjon virker noe dramatisk for det er jo egentlig bare et lite inngrep. Et ganske vanlig et.

Jeg mener og huske at første natta var jeg der til observasjon, eller tilvenning. Det gikk jo greit. Kvelden etter skulle jeg opereres. Mamma var innom sykehuset på dagen og da var alt greit. Operert hadde jeg blitt før, og det hadde gått smertefritt. Men det som hendte denne gangen ble annerledes. Før denne operasjonen var ordet "operasjon" bare et ord. Men denne gangen kom legene for å hente meg til operasjonen. Jeg ble trillet mot operasjonsrommet og legen forklarte meg hva dem skulle gjøre. Han tok da frem en skalpell og fortalte at den skulle han kutte meg opp med. Og hvor. Øyeblikket etter satte jeg verdensrekord i å komme meg fortest mulig ut av sykehuset. Jeg stakk av, ingen skulle kutte meg opp noen steder. Jeg fikk helt panikk, dette skulle jeg aldeles ikke være med på!

Jeg løp hele veien hjem, uten sko. Heldigvis bodde vi ikke så langt unna. Fra tredje etasje og oppover på sykehuset kunne man se rett hjem til oss. Jeg kom hjem, og fant ingen der. Døra vår låst og jeg fikk mer panikk. Så løp jeg ned til skolen. Det var bare ned en bakke og litt til. To minutter tok det ned dit. Den kvelden.

Mamma var renholder på skolen og jeg tenkte kanskje hun var der. Jeg løp gjennom gangene på skolen og kjente på dørene til klasserommet. Da jeg kom til mitt eget klasserom lot døren seg åpne. Der satt klasseforstanderen min i et møte med mammaen til ei ny jente i klassen min. Mammaen så på meg, og jeg ønsket meg usynlig, ville ikke st noen skulle se meg som jeg var da.

Livredd, skrekkslagen, sulten og kald.

Jeg spurte dem om de hadde sett mammaen min. Nei, det hadde de ikke, så de trodde nok ikke hun var der. Klasseforstanderen ba meg vente for at hun skulle gå på lærerværeselet og ringe for å finne mamma. Det var greit, jeg begynte å roe meg. Så kom hun tilbake. Hun fortalte at hun hadde ringt taxi og den skulle kjøre meg til mamma. Jeg satte meg velvillig inn i bilen og så kjørte vi. Jeg fikk panikk igjen, kraftig angst, da taxien stoppet utenfor sykehuset. Klasseforstanderen min hadde lurt meg. Mamma var ikke der.

Drosjesjåføren prøvde få meg ut av bilen, sykepleiere prøvde, leger prøvde.. ingen fikk meg ut derfra. Jeg forlot ikke bilen før sykehuset hadde greid å finne mamma og at hun kom. Plutselig var hun der. Et par timer hadde jeg sittet i taxien. Mamma ble med meg inn på sykehuset. Operasjonen lot seg gjennomføre den kvelden. Jeg fikk narkose, sovnet, våknet dagen derpå og så var det home sweet home.

En grusom opplevelse for en 8 åring.

Lurer på hva den taxien egentlig kostet…..??!

.

.

#sykehus #testikkel #operasjon #testikkelooerasjon #kirurgiskinngrep #skalpell #barnpårømmen #guttpårømmen #barndom #barndomsminne #angst #panikk #panikkangst #frykt #redsel #narkose #lege

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg