Nådde bunnen i Harstad – bok utgitt av Kolofon forlag AS.

"Bildet er av Seljestad Ungdomsskole i Harstad.

For en tid tilbake siden, et par år tenker jeg, så ble jeg kjent med ei dame på min alder gjennom en felles venninne. Hun hadde bodd i Harstad, byen jeg er født og oppvokst i. Jeg kjente ikke til henne fra før, men når hun fortalte om sitt liv der oppe tenkte jeg at det er rart at våre veier ikke har krysset hverandre før. Hun fortalte hvor hun hadde gått på skole, hvor hun bodde, hvem hun kjente og at det var i Harstad hun nådde bunnen i livet sitt.

En allerede hard og vanskelig oppvekst ble bare verre da hun kom til Harstad og forelsket seg i en kar fra samme område av byen som jeg var oppvokst i. Han fra nedre Seljestad, jeg fra øvre. Når hun fortalte hva han het var det som å bli dratt tilbake til tenårene. Jeg fortalte at jeg visste hvem han var og at han ikke tilhørte min vennekrets. Det kom da fram at hun har nylig gitt ut en bok om livet sitt, og dermed også om tiden i Harstad. Jeg har lest boken. Under kan dere lese utdrag fra den:

"Da jeg møtte Halvard var han en sjarmerende fyr, inviterte meg ut på restauranter og brukte mange penger på meg. Han var stor, sterk og barsk, med rødt hår og blå øyne. Han var en tøffing, noe jeg likte veldig godt – jeg syntes det var kult. Det at han ble dominerende, kom gradvis snikende. Da jeg ble gravid, ble jeg myk og svak – antageligvis lett og manipulere. Det startet med små ting, som at han kunne si: "Den maten du lager er ikke god, jeg drar til mamma og spiser". Eller han kunne spørre meg hvorfor jeg hadde så stygt hår. Han viste ingen hensyn, jeg var på en måte hans eiendom. Han mente han kunne "ta for seg av meg" når det passet han."

"Jeg mottok voldsoffererstatning etter hendelser i min barndom. 30 000 kroner som Halvard tok mens jeg lå på sykehuset med magesår. Da han spurte om han kunne ta dem ut, svarte jeg ja – jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Han kjøpte seg selv en datamaskin, bortsett fra den vet jeg ikke hva han brukte pengene til."

"Noen måneder etter at jeg fødte vår sønn flyttet vi til Halvards mor. I etterkant har jeg hørt fra naboene at de ofte hørte hva som foregikk gjennom vinduene som sto åpne. En gang hørte de meg be på mine knær om tilgivelse, etter å ha sølt kaffe på bordet."

"En venninne fra videregående ba meg å holde meg borte fra Halvard. Hun visste hvem han var og at han hadde truet den forrige kjæresten med kniv."

"Jeg skjønte etterhvert at Halvard ikke hadde behandlet tidligere kjærester ordentlig heller. Til meg fortalte han at de var gale… men det var nok ikke de som var det."

"Jeg kunne ikke bare gå min vei, for det ville skade barnet mitt, tenkte jeg. Derfor godtok jeg veldig mye. Jeg måtte komme meg vekk, men visste ikke hvordan jeg skulle få det til. Halvards mor hadde nøkkel til leiligheten vår, noe ikke jeg hadde. Mens Halvard var på jobb, kontrollerte moren meg. Jeg var aldri alene, og hadde ingen penger."

"Han holdt på å drepe meg. Han satte seg oppå meg og slo meg i ansiktet til jeg blødde neseblod. Deretter dro han meg naken, etter håret, ut i gangen, der jeg ble sittende å blø. Moren til Halvard kom da ned med vår lille sønn. Halvard gikk rundt og brølte og slo mens gutten så på. Moren sa: "Gutten har godt av å se hva slags mor han har". Dette kommer jeg aldri til å glemme."

"Da politiet så dette, skjønte de at Halvard var en farlig mann, og at min sønn og jeg ikke kunne bo hjemme lengre. Vi ble fortest mulig fraktet til Krisesenteret med bare noen få eiendeler."

"Jeg fikk ikke flere klær til sønnen min, heller ikke smokken eller flasken hans. Søsteren til Halvard kom for å snakke med meg på senteret. Jeg spurte henne om hun kunne høre med Halvard om jeg kunne få noen klær, tåteflasker og barnvognen. Hun svarte meg at om jeg gikk tilbake til Halvard, kunne jeg få alle tingene. Ellers fikk jeg finne på noe annet."

"Halvard kjørte rettsak etter rettsak de tre første årene for å få omsorgsretten. Han kunne finne på å anmelde meg fordi gutten hadde for små strømbukser. Jeg fikk beskyldninger om å være narkoman. Dommeren spurte Halvard hvordan han kunne påstå slikt. Han svarte at en kompis av han hadde sagt at jeg var narkoman. Dommeren svarte: "Ja vel, så du har aldri sett det med egne øyne?" Han hadde ikke det – dermed ble den saken avist."

"Jeg tok guttungen med meg og flyttet sørover – det førte til ny rettsak."

"Da vår sønn var hos sin far da han var 12 år måtte jeg oppover og hente han. Det ble en lang og omstendig vei gjennom retten som resulterete i at han ikke trengte se faren sin igjen, før han selv er klar for det. Han har ingen kontakt med faren sin nå."

"Halvard har nå en samboer og to nye barn. Jeg tror hun blir behandlet på samme måte som jeg ble, hun ser helt lik ut som jeg gjorde; grå og ulykkelig".

.

.

Det er utrolig trist å vite at dette mennesket aldri forandret seg. For en utrolig ekkel mann. Jeg kan fortelle at dette er samme person som vanket i en gjeng på Seljestad i Harstad hvor jeg er fra. Vi kjente han under et dobbeltnavn. Fordi etternavnet hans er ofte brukt som som et fornavn på gutter, så trodde vi han het det. Han vanket sammen med en pingle som kjørte ei boble den gang. I tillegg var dem Torje som hadde gått i samme klasse som søsteren min, og verstingene Morris og Anton.

Det var da jeg gikk på ungdomskolen at disse guttene dukket opp overalt. Hver gang de så meg og/eller bestekompisen min så kom dem for å ta oss. Jeg er ganske sikker på at de kjørte rundt for å lete oss opp. Til og fra skole, skolefester og ellers. Det var spesielt Morris og Anton som kom for å gi oss juling. Slag og spark, neseblod og blåmerker, uten at vi noen gang fikk tatt igjen. De fungerte som en bande og de var alltid sammen. Når det gjelder han i boken så husker jeg spesielt en hendelse fra en fest hos ei venninne som heter Christine som den gang gikk i parallelklassen min. Vi gikk i 8nde klasse og plutselig dukket disse eldre og større gutta opp, samlet som en gjeng (som alltid). Halvard E. presset meg inn i et hjørne på den festen, der sto han og truet meg og skallet meg i ansiktet mange mange ganger. Jeg husker det som i går, det var helt forferdelig. Ingen turte, eller kunne gjøre noe. To meter høy stygg djevel med rødt hår og blå øyne! Fy fan!!

Hun som har skrevet boken endte som meg, i Drammen. Her har hun bygget seg opp, fått seg utdannelser, bil, jobb, leilighet, en liten familie, og ikke minst – trygghet og stabilitet. Og hun smiler hver gang jeg ser henne!

Og jeg smiler jeg også – atter en gang har jeg fått bevis for at de som var gode ER gode, og de som var onde ER onde. Så til slutt håper jeg karma tar denne dritsekken og vennene hans, faktisk tror jeg det allerede har skjedd…. 😉

Utdragene er fra boken "Fra løvetann til solsikke" Kolofon forlag AS 2014

#nåddebunnen #nåddebunneniharstad #harstad #seljestad #mishandling #vold #graviditet #trusler #terror krisesenter #krisesenterharstad #harstadkrisesenter #omsorgsrett #omsorgstvist #politi #dommer #rettsak #gjeng #mobbing #drammen #lykke #bok #kolofonforlag #fraløvetanntilsolsikke

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg