Førjulsminner fra barndommen.

Dette er en hendelse jeg aldri glemmer, og etter å ha tilgitt så mange ganger føles det nå viktig å huske dette. Ikke fordi at jeg vil være bitter, eller hate. For slik er det ikke. Men å huske hvorfor jeg har valgt å holde han ute av livet mitt. Jeg har tilgitt og lagt bak meg mange ganger fra jeg var en liten gutt og til for tre fire år siden. Det handler om faren min. Det siste han gjorde mot meg var å true snuppen min, true med å slå han ned, og da jeg konfronterte han og hans elskede som var med på det, endte det med at han truet meg også. Ikke at han skremmer meg, for det gjør han ikke, men mellom det og den hendelsen jeg nå skal fortelle så er det vel lett å skjønne at jeg ikke vil ha faren min i livet mitt igjen.

Det var førjulstid i Harstad, ikke spesielt mye snø enda. Mesteparten kom kanskje etter jul, eller kansje på nyåret. Ikke vet jeg, dette var på midten av 80-tallet, jeg husker ikke detaljene om været. Jeg var 9 år. Vi skulle ha en koselig kveld mamma og jeg. Sammen med nabodama og sønnen hennes som er tre år yngre enn meg. Dem bodde vegg i vegg med oss hjemme i borettslaget. De årene dem var naboer med oss fikk dem vel oppleve litt av hvert tenker jeg. Kanskje ikke så rart at den familien med tiden trakk seg mer og mer unna. I dag er der veldig liten og ingen kontakt. Vi hilser alle på hverandre når vi tilfeldig treffes, det er det.

Det var mørkt ute, tidlig kveld. Vi fire dro til byen, på Castello Restaurant og Nattklubb. Vi skulle ut å spise. Det var veldig sjeldent den gang, så jeg synes det var stor stas. Vi fikk oss et bord innerst i lokalet. Det var ikke mye folk der den kvelden, men mamma hadde sine forhåndsregler. Hun lå i skilsmisse, og ville ikke at mannen hennes, faren min, skulle dukke opp. Det skjønner jeg godt. Og var man i byen var det atskillig større sjanse for å møte på han. Men satt man innerst inne på Castello reduserte man sjansen igjen. Ikke var det min fars type sted, og mamma brukte sjelden og aldri gå på restaurant eller sånt noe. Kom han tilfeldig gående forbi så kunne han ikke se oss.

På andre siden av gata for Castello lå det på den tid en videokiosk som het Candy. Altså det var byens største videoutleie og godtebutikk. Store lange rader med masse masse løsvektgodt. Nabogutten og jeg var begge aktive gutter, etter vi hadde spist så klarte jo ikke vi bli sittende i ro. Vi ble liksom løpende mellom Candy og Castello. Vi hadde vel fått noen få mynter som vi kjøpte et og et godteri med. Det var en fin kveld, jeg husker vi hadde det gøy. Det måtte jo bare endre seg.

Det var moro til vi møtte mannen i gata. Den fulle mannen i gata som jeg ikke kom meg unna. Plutselig var han bare der. Det var min far. Jeg prøvde løpe vekk fra han, men situasjonen var uheldig og han fikk fort tak i meg. Han satte seg på meg, fortalte hva han skulle gjøre med meg, hva han skulle gjøre med mamman min. Uten å si noe mer om det, for det forbigår grusomt. Jeg kjempet for å komme meg vekk, men jeg hadde ikke sjans. Nabogutten sto innenfor glassdøra til Castello og så på. Han sa ikke ifra til noen. Det plaget meg da, men i ettertid tror jeg gutten fikk sjokk. Han bare sto der med redsel i øynene. Jeg tror faktisk han fikk sjokk.

Så der lå jeg da, full av smerter, både psykisk og fysisk. Det var helt urealistisk for meg som barn og "våkne" opp å se pappan min for hvem han egentlig var og hva han var i stand til. Dette var altså mange år før jeg virkelig våknet. Dette var i lille tomme byen Harstad. Episoden pågikk en stund før det dukket opp noen til å hjelpe meg. Jeg gråt og ønsket jeg var et hvorsomhelst annet sted i verden. Fra intet kom der endelig noen. En eldre mann, han kom helt bort til oss og sa at pappa måtte la meg være eller så skulle han gå til politiet. Min far besvarte så med å slenge ut at jeg var hans sønn og at han kunne gjøre hva han ville med meg.

Jeg husker jeg tenkte der og da: "han er pappaen min, han kan gjøre hva han vil med meg", men likevel, når mannen hadde gått noen meter opp gata satte jeg i å rope, skrike og brukte den energien jeg hadde igjen i et håp om hjelp. Mannen svingte da inn første gate til høyre, da var det lett å tro at han var på vei til politistasjonen. Så da plutselig, slapp faren min meg og forsvant…. borte!

Det er vel ikke vanskelig å forestille seg hvordan jula var det året.

Det er viktig å sette pris på det man faktisk har. Mange har dårlig råd når det nærmer seg jul, noen har ikke råd i det hele tatt. Noen må klare seg uten dyre pakker, noen får ikke pakker i det hele tatt. Noen har ikke råd til julemat og godtestrømpe, og noen sitter alene i jula. Det er mange der ute som har det tøft og vanskelig på forskjellige måter, så jeg tenker at jula er tiden for å virkelig se hverandre, inkludere og stille opp for hverandre. Jula er samhold og kjærlighet og nå er jeg lykkelig her med #minlillefamilie ❤

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#jul #familie #kjærlighet #mylittlefamily

6 kommentarer

Siste innlegg