Dette var i Harstad for sikkert, tja, jeg tipper 25 år siden. Det var en fredag eller en lørdags kveld og jeg satt hos et vennepar og tok noen drinker sammen med dem.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Planen var å dra ut på byen etterhvert. Venneparet mitt og jeg er veldig forskjellige når det gjelder uteliv og uteplasser. Jeg liker litt brune og rølpete plasser, at det skjer noe, nye folk å prate med, nye folk å bli kjent med. Mine venner derimot liker steder som prøver virke mer sofistikerte og fine, rolig og forutsigbart. Boooring. Men de var da blant mine beste venner, tross store forskjeller.

Sjeldent og aldri brukte jeg bli med dem ut, eller dem med meg, men denne gangen dro vi ut sammen. Vi dro til «Lobbyen» på Viking Hotel. Guuuuud for et kjedelig sted, røsker heller av meg alle rompehåra enn å bli med dit igjen. Tror ikke stedet eksisterer i dag uansett..

Jeg ble som sagt med den ene gangen. Synes ikke der var noe morsomt. Men der var èn hendelse som gjorde at jeg husket akkurat den kvelden veldig godt. Mens vi satt der kom ei søt ung jente bort til meg. Hun spurte om jeg husket henne. Det var jo klart jeg gjorde det. Elizabeth het hun. Hun var naboen min da vi var barn. Jeg brukte å være mye sammen med broren hennes som er året yngre enn meg. Og de hadde utrolig snille foreldre. Janne og Arne. Vi pratet litt den kvelden, Elizabeth og jeg, og det var veldig hyggelig. Hun er ei skikkelig snill og grei jente, cirka 4 år yngre enn meg.

I samtalen fortalte hun om selveste «barndomsminnet» hun hadde om meg. Det var hjemme i nabolaget vårt. Solstien, Utsikten borettslag. Jeg var cirka 8-9 år og hun som sagt cirka 4 år yngre. Der var kun skog den gang på oversiden av rekkehusene vi bodde i. Dalsletta og all bebyggelse over Solstien er kommet i ettertid. Anyway, jeg hadde fått Elizabeth med meg ut å gå i skogen. Plukket blomster, eller sagt til henne at jeg skulle vise henne noe. Da vi hadde gått et stykke hadde jeg bundet henne fast i et tre. Når jeg hadde gjort det så ropte jeg på elgen.

Jeg var det snilleste englebarnet i nabolaget skjønner dere…

(Elizabeth, meg og Hans-Arne)

Og for de som lurer om jeg noensinne har møtt elg.. Ja, mange flere ganger enn jeg kan huske. Som barn dukket de opp hele tiden, de brukte å stå i hagen vår å kikke inn kjøkkenvinduet når vi sto opp om morgenen. Som skrevet så var borettslaget vårt i skogen. Jeg var ikke redd elgen og prøvde flere ganger gå bort til den for å ta på den. Men den gikk alltid bort.

En gang måtte politiet og noen folk komme å skyte/avlive en sint elgokse som hadde slått seg ned på lekeplassen til borettslaget vårt. Jeg var veldig fascinert av elg som unge og ville alltid ta på de, klappe den og ri på den, så det hendte ofte at jeg løp etter den langt inn i skogen… men forgjeves.

Likevel ble jeg satt ut av barndomsminnet til Elizabeth. Som voksen skjønner jeg jo at det sikkert var veldig traumatisk for jenta som fireåring å bli bundet til et tre av en gutt som prøvde tilkalle elgen.

Beklager igjen Elizabeth..

Og til dere andre som leser, tenker dere har fått et lite innblikk i hvordan jeg var som 8-9 åring 😱

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!

#barndomsminne #elg #solstien #utsikten #borettslag #barndom #harstad