Jeg føler jeg er i min fulle rett til å snakke eller skrive om mishandlingen jeg gikk gjennom som barn!

Det gikk ikke ubemerket at jeg i et blogginnlegg for ikke så lenge siden skrev om en episode fra barndommen da jeg skulle tilbringe en sommer sammen med min far og min stemor, og i en bisetning nevnte jeg min tidligere stemor. I innlegget omtalte jeg ikke henne som stemor engang. Jeg må understreke, innlegget var ikke ment for å ramme henne på noen måte, det var ment for meg å bearbeide ting jeg nettopp hadde opplevd som trigget frem minner fra en vond barndom. Et båtforlis. Etter innlegget valgte min stemor å slette meg fra Facebook. Hun ville ikke ha ‘kontakt’ med meg mer.

Etter jeg har blogget i 8 år så skulle hun plutselig lese dette ene innlegget, med denne ene bisetningen. Her kommer endene inn. Kvakk-kvakk!!

Og hun fikk seg til å sende meg melding med krav om en hjemmebrodert juleduk fra min fars dødsbo.

Link!!

Jeg angrer ikke på det jeg skrev. Det var ren sannhet svart på hvitt. At hun ikke vil ha kontakt med meg er også greit, for den kontakten vi hadde var enveis. Jeg kontaktet henne, jeg støttet henne og stilte opp for henne. Det på tross av alt det vonde hun gjorde mot meg som barn. Jeg tok kontakt med henne for 15 år siden, og jeg tilga henne. Men jeg har aldri kunnet glemme, på samme måte som hun aldri har stått for noen av sine handlinger eller beklaget mishandlingen jeg gikk igjennom i mine barneår.

På disse 15 årene har snuppen min og jeg bodd her i Drammen i snart 12 år. 10 år i leiligheten her vi bor nå. Hun har besøkt oss én gang i denne leiligheten. Da gikk hun på trynet inn i CD stativene mine (gjett hvorfor). Ellers besøkte jeg henne, hørte på hennes gråt, hvor trist hun hadde det med barn og barnebarn. Barnevern og så videre. Jeg stilte opp for henne. Så for meg er det ikke noe savn, ikke én gang jeg har vært der for henne har hun takket.

Det jeg skrev i det nå mye omtalte blogginnlegget var som følgende:

«Uansett, jeg så nylig rettspapirene fra «Frenafjell»-saken. Min far fikk cirka 100 000 i tapte arbeidspenger og over 70 000 for tap av eiendeler, ting og tang. Han fikk også 21 500 kroner for hva jeg hadde mistet i klær og ting jeg hadde ombord. Og en sum for min stebror tap av klær og utstyr. Dette var penger stebror og jeg aldri fikk eller så noe til – penger som mest sannsynlig ble drukket opp på puben i Svelvik.

De dagene etter forliset gikk jeg i samme klær dag ut og inn i Svelvik. Hadde ikke annet, fikk ikke annet. Faren min og dama hans satt hver dag på puben og drakk. Jeg gikk alene i gatene og ble mer og mer frustrert og sint.

Så kom dagen. 31 juli det året. Bursdagen min. Jeg sto opp, og ingen var hjemme. Bare meg. De voksne var allerede dratt ut å drikke. Jeg husker ikke hvor stebror var. Jeg tuslet i gatene alene hele den dagen. På kvelden la jeg meg igjen. Like etter kom de voksne hjem, drita full med gjester. Jeg holdt meg innelåst på rommet. Da det ble stille gikk jeg på kjøkkenet og laget meg ostesmørbrød. Plutselig da jeg snudde meg sto en svær mann på over to meter av flesk, muskler og tatoveringer der. Han grep tak i halsen min med den ene handen, løftet meg opp på kjøkkenbenken og tok så tak også med den andre handen. Han ryddet benken med meg, kniver og glass fløy alle veier, og ostesmørbrødene mine satt fast i veggen. Han forsøkte faktisk å drepe meg. Ballespark og jeg kom meg unna».

Det jeg kan fortelle mer om dette var at Frenafjell var en lastebåt som forliste midt i natten. Da båten kantret klorte jeg meg fast i dørken og krøp på alle fire tilbake i båten og inn på lugaren til min tre år yngre stebror. Han satt i sjokk i køya si, og jeg fikk han med meg ut. Jeg reddet min tre år yngre stebror mens min far sto på dekk og var på vei i redningsflåten med stuerten og maskinisten som var de eneste ombord (da de andre nettopp hadde gått av). Der og da gikk jeg selv inn i sjokk, jeg klarte ikke slutte le. Jeg lo hysterisk. Jeg klarte ikke ha en normal reaksjon på en situasjon som var så langt fra normal som den kunne bli. Min egen far skulle etterlate min stebror og meg!

Dette må VI leve med for alltid!!

En kaptein er ALLTID den siste som forlater skuta. Den natta var jeg den siste, 14 år gammel, midt i natten, i bare underbuksen.

Vi kom «hjem» til Svelvik etter å ha tilbragt natten på en øy. Fedje. På øya hadde jeg fått sokker og sko, en bukse som var fire nummer for stor og en genser som var et nummer for liten. Disse klærne gikk jeg i en uke og to, til jeg hadde femtenårsdag. Jeg gikk rundt alene i Svelvik. Jeg husker jeg gikk til Homansberget Camping. Satt i timer alene på på berget og så ut i strømmen. Jeg hadde det helt for jævlig!

På kvelden var jeg innom min onkel en tur og hilste på han og dama før jeg dro hjem til pappa og stemor. Der var ingen. De hadde sittet på puben fra det åpnet. Som de brukte. Så kom hun hjem sammen med noen mannfolk. Dritings! Jeg stakk på rommet og låste døren. Da det omsider ble stille ut på natten listet jeg meg på kjøkkenet. Fem brødskiver med ketchup, skinke og ost stekte jeg i stekovnen. Da de var ferdigstekte tok jeg dem ut på en tallerken. I det jeg snudde meg fikk jeg en svær neve rundt halsen, og jeg ble løftet opp på kjøkkenbenken. Jeg var en radmager liten gutt som ble brukt som en ting til å rydde kjøkkenet med. Kjøkkenredskaper, pyntegjenstander, tallerken og ostesmørbrød fløy alle veier. Mannen var svær, og han satte den andre hånden sin rundt halsen min og klemte til som om jeg var en ketchupflaske. Jeg kom meg unna og låste meg inn på rommet igjen. Etter noen timer snek jeg meg ut igjen, gjennom kjøkkenet hvor ostesmørbrødene enda var limt fast i veggen og kjøleskapsdøra.

Som jeg gjorde sommeren et par år tidligere, så stakk jeg til min onkel. Den sommeren tidligere var jeg helt traumatisert av alkohol og vold fra min far og fyll og psykisk terror fra min stemor. Min onkel kjørte meg til en campingplass ved Lillestrøm hvor jeg bodde i tre uker før jeg fikk reist hjem til Harstad. Men denne gangen ble jeg heldigvis kjørt rett til flyplassen og flydd hjem fordi mamma hadde råd til flybillett. I nord ble jeg hentet av min søster som var over fem måneder gravid. Hun gråt da hun så meg. Forslått i ansiktet, og halsen min var mørkeblå og svart. Det tok uker og måneder før alle skadene ble borte.

Som dere skjønner har jeg mye jeg kan fortelle om min tidligere stemor. Ikke bare to ord nevnt i en bisetning. Jeg kan fortelle etter alle disse årene så fant jeg erstatningspapirene etter Frenafjell. Penger som ble brukt til mer fyll og traumatisering av min tre år yngre stebror. Han ble tolv det året. Ingen snakket med han om det som hadde skjedd, ikke en krone brukte hans mor på å skaffe han terapi eller hjelp. Den sommeren begynte han å ruse seg på lightergass, i dag er han fullblods narkoman. Og det er faen ikke hans feil skal jeg si dere!!!

Nå er min tidligere stemor bestemor til blant annet to barn under barnevernet. Hadde barnevernet visst hva jeg vet så hadde de ALDRI latt de barna være alene med henne!

Dere kan kalle meg hva dere vil når jeg forteller dette. Dere kan mene at jeg er grusom og helt forferdelig. Det som først var en bisetning får dere nå hele historien om. Jeg har aldri fått et lite ‘jeg beklager’ engang, nada, ingenting! Og nå forteller jeg fordi min stemor har hengt ut andre for å være dårlige mødre, og hun har valgt å uttale seg om hvor fæl JEG er. Hun sitter og trekker på skuldrene, mens vi barna og barnebarna sitter med konsekvensene av hennes handlinger

Kan dere fatte å begripe hvordan det var å leve i dette??!! Jeg har gått i flere år i terapi. Og psykologen min har sagt med egne ord at det er et under at jeg i dag i det hele tatt fungerer!

Og jeg vet hvem det er ikke takket være!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#fuck #you #bitch

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg