Satt på Facebook og kikket gjennom den listen som kommer opp med “folk du kanskje kjenner”. Og selvfølgelig dukker det opp folk man vet hvem er. Gamle venner og bekjente. Jeg hadde ikke klikket gjennom mange før jeg kom til en jeg husker fra den tid jeg var i slutten av tenårene.
Jeg var 17 år og det var palmehelg. Jeg vet det var palmehelg fordi da er det Rock mot Rus på Andenes og dette året ble jeg ikke med. Vi var en liten gjeng som samlet oss hos en kompis på Stangnes et lite stykke sør for sentrum i Harstad. Det var jenta mi og jeg og noen stykker til. Vi var hos Kimmy, han var alene hjemme. Både storebroren og mamman var bortreist. Vi benyttet anledningen til å ha en alle tiders fest med øl og brennevin. Og litt hasj, det var så og si en selvfølge på den tiden.
Det ble kansje litt mye på oss den kvelden og natta vi var der. Det ble ihvertfall slik at det var flere av oss som var der som ikke kom oss hjem på natta. Blant annet jenta mi og jeg. Vi la oss sammen i sofaen på stua. Vi hadde sovet noen timer da vi våknet av at noen hadde våknet før oss. Vi åpnet øynene og ved siden av oss satt Tom-Akterutseilt Andorsen.
Akterutseilt var ikke noen tenåring som oss andre. Han var en god del eldre. En slik en tomsing som det der får ikke venner på sin egen alder, så lenge dem ikke er like tomsete og full av narko og shitt. Men uansett, der var han. Eller der satt han. Han hadde plassert en kjøkkenstol ved siden av sofaen der vi lå. Altså han satt bare en meter fremfor ansiktene våre. Der satt han og glodde på oss med buksa på knærne og ronket pikken sin, ikke akkurat det beste synet å våkne til!!
Uff, da hadde jeg ikke fortrengt det minnet heller!! ÆSJ!!!
For mange mange år siden vanket jeg mye sammen med en jeg gikk ni år på skole med. Vi var alltid venner gjennom årene på skolen, men det var ikke før vi gikk i 6 klasse at vi virkelig begynte henge sammen. Før det var det periodisk. Anyway, det var ‘Nutte’, en morsom fyr med masse humor.
En helt vanlig ettermiddag var det at han kom hjem til meg. Det var ikke uvanlig. Dørene hjemme hos meg var alltid åpne. Jeg har en tre år eldre søster, og mamma lot alltid våre venner komme og gå som dem ville. Hun hadde sine meninger om alle, men behandlet alle likt. Men uansett.. denne vanlige ettermiddagen hadde Nutte med seg en kamerat han hadde blitt kjent med gjennom Norsk Folkehjelp. Kent het han. Han var et år yngre enn Nutte og meg, en kortklippet lyslugg, litt overvektig og alltid blid.
Kent ble lett fast inventar hjemme hos meg. Han hadde en fantastisk humor, og aldri hadde han og jeg noen diskusjon eller krangel, så derfor var han var en av de som alltid var velkommen. Han var fra et par mil utenfor byen, men var ofte hos sin bestemor på Seljestad, bare kort avstand fra der jeg bodde. Der var han så ofte han kunne, han var tiltrukket av byen og livet der. Når han var hos bestemoren sin så brukte han komme opp til meg.
Jeg skal ikke fortelle så mye om hva vi fant på og gjorde når vi var sammen, for det var så mangt og meget. Det jeg kan si var at vi var ikke noen englebarn som satt og hjalp hverandre med hjemmeleksene og slike ting. Det var vel heller slik at hele gjengen var under litt ekstra oppsyn av familiene våre for hva vi kunne finne på. Så ikke bare en sjelden gang, men ganske ofte faktisk, kom det to tvillingjenter i trappa til kjellerstuen min for å hente Kent. Det var storesøstrene hans, og når dem kom, så var det et tegn på at Kent var savnet hjemme, da hadde han vært for lenge i byen. Hehe.. Den første tiden var det en grei sak for søstrene hans og hente han hos meg. Men etterhvert som vi ble eldre måtte de en del ganger lete videre etter lillebroren sin.
Kent sin vennekrets ble utvidet hele tiden. Han ble kjent med mange forskjellige folk. Så med tiden kunne han bli borte fra oss i gjengen et par-tre uker i slengen. Han ’tilhørte’ flere ‘gjenger’. Når vi begynte savne han så endte vi opp med å spørre hverandre om hvor han var og hva han dreiv med, og med det så dukket han plutselig opp. Ofte hadde han mye rart med seg. Ting han ville bytte bort, bytte til seg noe annet, selge og så videre.. spesielle ting, gamle ting, uten å si noe mer om det. Noen ganger var også Kent borte i perioder for å hjelpe noen i familien, andre venner, med å male et hus eller noe. Kent var hjelpsom, men han likte også å tjene noen kroner ekstra som han kunne bruke på og ha det gøy.
Husker at mens jeg enda bodde hjemme, altså hos min mamma, så likte jeg ikke den musikk Kent og de andre i gjengen likte, dem likte hardrock og heavy metal, ‘bråkemusikk’, jeg var mer ‘pop’ og var, som jeg enda er, fanatisk Madonna-fan. Men av en eller annen grunn så likte hele gjengen albumet/CD’n ’18 greatest hits – Sandra’, og da spesielt låten “Johnny wanna live”. Det var tydelig noe med det albumet og den låten som gjorde hele gjengen fornøyd. Når jeg nå hører albumet, og spesielt den ene låten, så tenker jeg på den gjengen vi en gang var. Og da også selvfølgelig Kent.
Det må sies at med årene så ble nok musikksamlingen min utvidet med både Metallica, judas Priest, Rammstein, Linkin Park, Black Sabbath osv..
Kent endte som den eneste i “gamle gjengen” som jeg hadde kontakt med. Han kunne plutselig dukke opp, så røyket vi blås sammen og digget hard rock og heavy musikk. Da jeg fikk meg egen leilighet på Bergseng, litt nord for byens sentrum så kunne Kent dukke opp og bo hos meg og i dager og uker av gangen. For så å forsvinne på samme måte. Typisk Kent. Slik var det helt til mot slutten av 90-tallet, da jeg fikk meg en mann og giftet meg.
Etter jeg sto fram som homse forsvant Kent for meg, det var han ikke alene om. Han var en del innom miljøer som ikke tolererte homser, jeg trodde lenge at jeg hadde mistet Kent som venn. Det gikk måneder og kansje et par år igjen før jeg traff Kent igjen. Jeg husker den dagen godt. Det var utenfor ‘Lanternen Pub’, Grand Hotel. Han var nokså forandret samtidig som han var seg selv lik. Lengre hår, mindre mage, mer overkropp. Et mer alvorlig voksent uttrykk i ansiktet. Men som alltid hadde han noe “stæsj” som han ville bytte i annet “stæsj”. Jeg må le, virket som han byttet ting for å glede vennene sine. Jeg fikk en beltespenne en gang, og jeg husker ikke hva han fikk i bytte, men det var nok noe som gledet noen andre.
Vi tok en blås sammen, og før han forsvant klappet han meg på ryggen og sa at hvis det noen gang var noe, noen som plaget meg eller då, så måtte jeg bare komme å finne han. Og borte ble han igjen, som alltid før. Jeg burde ikke ha tvilt, men det var en tøff periode for meg. Uansett, etter det visste jeg hvor jeg hadde han.
En fredags kveld helt i slutten av 2004, for nøyaktig 13 år siden i dag, så fant en kvinnelig turgåer en en ung mann funnet drept i Kvæfjord. Harstads nabokommune. Avdøde bar preg av massiv vold og var vanskelig å identifisere. Politiet fant raskt ut at han var blitt drept et annet sted, og senere fraktet til den svært øde og lite brukte skogsveien av noen som var lokalkjent. Kripos bisto med tre tekniske og tre taktiske etterforskere som gikk nøye gjennom stedet og området før den døde ble fraktet fra stedet.
Avdøde var min venn Kent.
Litt etter litt ble det avdekket hva som hadde skjedd og fire menn ble siktet for drapet. En leilighet i Samagata i Harstad ble finkjemmet og det ble klart at det var der drapet hadde funnet sted, hjemme hos en av de tiltalte. Avdøde hadde blitt torturert på det groveste med knyttnever og teip og flere slag med et metallrør, før han ble rullet inn i et gulvteppe og fraktet til den øde skogsveien i hjelpeløs tilstand. Der døde han utpå natta eller morgenen etter.
Leiligheten der det hadde hendt var et sted jeg hadde vært mye. Møtte også Kent der. Men det var en annen som bodde der da. En god kompis av både Kent og meg. Kompisen vår fant seg et annet sted og bo, og ordnet for en han kjente til å overta leiligheten. Jeg kjente ikke han som overtok leiligheten, men jeg kjente de tre andre som var involvert i drapet på Kent. Jeg hadde kjent dem i mange år. Jeg var i sjokk, miljøet var i sjokk, byen var i sjokk. Jeg snakket aldri med familien til Kent i denne perioden, jeg hadde ikke ord. Og jeg visste at han stod både sine foreldre, søsken og onkelbarn veldig nært.
20.06.78 ble Kent født, 30.04.04 døde han, rett før han skulle bli 26 år. 07.05.04 ble han begravet utenfor Sandtorg Kirke, et lite stykke sør for Harstad, nært der han vokste opp, hjemplassen.
Jeg dro i begravelsen sammen med min i hjertet, alltid gode venninne, Karine. Det var full kirke, vi satte oss bakerst. Vi fulgte ferden til Kent ble heiset ned i jorden, så dro vi derfra med minnene, og sjokket.
Jeg var ikke sjokkert over at noen var blitt drept i Harstad. Det var ikke første gang. På tross av milde straffer så ble jeg veldig glad for at denne saken ble oppklart. Byen, og spesielt et miljø var allerede tydelig preget over uoppklarte drapssaker i Harstad. Det jeg var sjokkert over var hvordan dette drapet var utført og hvor nært innpå meg det var. Det sitter i meg enda, 13 år etter, og det kommer det nok alltid til å gjøre. Fy faen!!
Jeg husker siste gang jeg møtte Kent. Det var en fin dag i Harstad. Sol og blå himmel. Med sine egne ord sa han at han var tilstede for meg, hvis noen køddet med meg så var det bare å si fra, så skulle han ‘klaske’ dem, sa han og smilte.. så forsvant han.
Yupp, nå er det lørdag igjen. Hurra!! Har hatt en veldig fin uke, med unntak av at jeg har et par døde/nummene fingre. Men ellers har jeg kost meg, har vært en uke uten stress. Jeg har gått turer og slappet av, jeg har vært sosial med venner, og jeg har smilt til solen.
Her hjemme er alt som vanlig, mye kjærlighet og kos med alle tre gullene mine, #mylittlefamily #minlillefamilie <3
Akkurat nå har snuppen og jeg akkurat gjort oss klare, ‘pønta’ oss for kvelden. Det blir vorspiel her i homohuset Emmaus, og vi venter besøk av noen venninner. Blir spennende å se hvem som kommer. Blir uansett drinkers, tequila og shots, hahaha 😉
Ha en fantastisk lørdags kveld alle sammen, og takk for at dere leser :-*
‘Forbilde’ – tittelen er litt ironisk ment. Hun ønsket aldri bli et forbilde, hun hadde ihvertfall aldri tenkt på det, plutselig ble hun ‘stemplet’. Hun forklarer at det er de som har vært med henne hele veien som er forbilde.
Uansett, Sophie Elise er likevel et forbilde for mange. Et dårlig selvbilde er ikke i veien for det. Svake øyeblikk, angst, depresjon og selvskading forhindrer ikke det. En kan ha svake øyeblikk. Det er når en tillater seg å være svak en er sterk. Det er i motbakke det går oppover. Og når en da deler alle sine verste svake øyeblikk, med alle faktisk, da er en sterkere enn de fleste!
Sophie Elise burde vite hva hun gjør når hun velger å være så åpen og ærlig som hun er i boken. Hun vet jo hva konsekvensene kan bli av å sette seg selv i søkelyset på en slik måte. Være så personlig. Jeg synes det oser lang vei av den styrken hun har nå.
Fra Møkkelandsvannet til L’Agulhas!!
Som lovet ville nok de fleste kjenne seg igjen i noe i boken. Og det gjorde jeg. Jeg kjente meg igjen i mye av hva Sophie opplevde på skolen, som elev. Hvordan elever og voksne var mot henne. Jeg kjente igjen hvordan hun følte seg i Harstad. Venner og familie. Som om den byen er skapt for at noen skal føle seg slik. Bare være nødt til å kjempe seg gjennom dagene fram til det nye livet som venter i andre enden av landet. I framtiden.
Også liker jeg å blogge da, og jeg får næring på hatere som sender dumme kommentarer, nekter å skjønne budskapet og bare skal trolle. Selv om man ikke liker slike mennesker og skulle ønske de bare forsvant inn i sine egne bobler, vekk, så er det godt med næringen, godt å bli sett, bli lagt merke til.
I løvv U haters!! Smask!!!
‘Forbilde’ for meg handler om en trist ensomhet og en voksende styrke. En ung jente som realiserer seg selv og blir den damen hun er ment å bli.
Utrolig bra forfattet.
“Øynene mine var blanke av tårer, men jeg var ikke trist. Faktisk var jeg totalt likegyldig, jeg hadde bare mistet pusten et sekund på grunn av min egen hårball”.
Jeg måtte le.
Mye trist, men humoren er likevel godt bevart!
Jeg tenker at å bli kåret til årets mektigste kvinne i media betyr at du er den personen, kvinnen, som har hatt størst innflytelse på folk. Gjennom media. Du når ut til flest. Altså, så og så mange lesere i bloggen. På toppen. Serien bloggerne. Gjennom dans og musikk. Reklamer. Veldedighet. Intervjuer. Sladrespalter. Etter denne boken bør du nok få den prisen en gang til 😉
Jeg bestilte boken og fikk den dagen før den kom i handel. På to dager var den lest 😊
For en tid tilbake siden, et par år tenker jeg, så ble jeg kjent med ei dame på min alder gjennom en felles venninne. Hun hadde bodd i Harstad, byen jeg er født og oppvokst i. Jeg kjente ikke til henne fra før, men når hun fortalte om sitt liv der oppe tenkte jeg at det er rart at våre veier ikke har krysset hverandre tidligere. Hun fortalte hvor hun hadde gått på skole, hvor hun bodde, hvem hun kjente og at det var i Harstad hun nådde bunnen i livet sitt.
En allerede hard og vanskelig oppvekst ble bare verre da hun kom til Harstad og forelsket seg i en kar fra samme område av byen som jeg var oppvokst i. Han fra nedre Seljestad, jeg fra øvre. Når hun fortalte hva han het var det som å bli dratt tilbake til tenårene. Jeg fortalte at jeg visste hvem han var og at han ikke tilhørte min vennekrets. Det kom da fram at hun har nylig gitt ut en bok om livet sitt, og dermed også om tiden i Harstad. Jeg har lest boken. Under kan dere lese utdrag fra den:
“Da jeg møtte Halvard var han en sjarmerende fyr, inviterte meg ut på restauranter og brukte mange penger på meg. Han var stor, sterk og barsk, med rødt hår og blå øyne. Han var en tøffing, noe jeg likte veldig godt – jeg syntes det var kult. Det at han ble dominerende, kom gradvis snikende. Da jeg ble gravid, ble jeg myk og svak – antageligvis lett og manipulere. Det startet med små ting, som at han kunne si: “Den maten du lager er ikke god, jeg drar til mamma og spiser”. Eller han kunne spørre meg hvorfor jeg hadde så stygt hår. Han viste ingen hensyn, jeg var på en måte hans eiendom. Han mente han kunne “ta for seg av meg” når det passet han.”
“Jeg mottok voldsoffererstatning etter hendelser i min barndom. 30 000 kroner som Halvard tok mens jeg lå på sykehuset med magesår. Da han spurte om han kunne ta dem ut, svarte jeg ja – jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Han kjøpte seg selv en datamaskin, bortsett fra den vet jeg ikke hva han brukte pengene til.”
“Noen måneder etter at jeg fødte vår sønn flyttet vi til Halvards mor. I etterkant har jeg hørt fra naboene at de ofte hørte hva som foregikk gjennom vinduene som sto åpne. En gang hørte de meg be på mine knær om tilgivelse, etter å ha sølt kaffe på bordet.”
“En venninne fra videregående ba meg å holde meg borte fra Halvard. Hun visste hvem han var og at han hadde truet den forrige kjæresten med kniv.”
“Jeg skjønte etterhvert at Halvard ikke hadde behandlet tidligere kjærester ordentlig heller. Til meg fortalte han at de var gale… men det var nok ikke de som var det.”
“Jeg kunne ikke bare gå min vei, for det ville skade barnet mitt, tenkte jeg. Derfor godtok jeg veldig mye. Jeg måtte komme meg vekk, men visste ikke hvordan jeg skulle få det til. Halvards mor hadde nøkkel til leiligheten vår, noe ikke jeg hadde. Mens Halvard var på jobb, kontrollerte moren meg. Jeg var aldri alene, og hadde ingen penger.”
“Han holdt på å drepe meg. Han satte seg oppå meg og slo meg i ansiktet til jeg blødde neseblod. Deretter dro han meg naken, etter håret, ut i gangen, der jeg ble sittende å blø. Moren til Halvard kom da ned med vår lille sønn. Halvard gikk rundt og brølte og slo mens gutten så på. Moren sa: “Gutten har godt av å se hva slags mor han har”. Dette kommer jeg aldri til å glemme.”
“Da politiet så dette, skjønte de at Halvard var en farlig mann, og at min sønn og jeg ikke kunne bo hjemme lengre. Vi ble fortest mulig fraktet til Krisesenteret med bare noen få eiendeler.”
“Jeg fikk ikke flere klær til sønnen min, heller ikke smokken eller flasken hans. Søsteren til Halvard kom for å snakke med meg på senteret. Jeg spurte henne om hun kunne høre med Halvard om jeg kunne få noen klær, tåteflasker og barnvognen. Hun svarte meg at om jeg gikk tilbake til Halvard, kunne jeg få alle tingene. Ellers fikk jeg finne på noe annet.”
“Halvard kjørte rettsak etter rettsak de tre første årene for å få omsorgsretten. Han kunne finne på å anmelde meg fordi gutten hadde for små strømbukser. Jeg fikk beskyldninger om å være narkoman. Dommeren spurte Halvard hvordan han kunne påstå slikt. Han svarte at en kompis av han hadde sagt at jeg var narkoman. Dommeren svarte: “Ja vel, så du har aldri sett det med egne øyne?” Han hadde ikke det – dermed ble den saken avist.”
“Jeg tok guttungen med meg og flyttet sørover – det førte til ny rettsak.”
“Da vår sønn var hos sin far da han var 12 år måtte jeg oppover og hente han. Det ble en lang og omstendig vei gjennom retten som resulterete i at han ikke trengte se faren sin igjen, før han selv er klar for det. Han har ingen kontakt med faren sin nå.”
“Halvard har nå en samboer og to nye barn. Jeg tror hun blir behandlet på samme måte som jeg ble, hun ser helt lik ut som jeg gjorde; grå og ulykkelig”.
.
.
Det er utrolig trist å vite at dette mennesket aldri forandret seg. For en utrolig ekkel mann. Jeg kan fortelle at dette er samme person som vanket i en gjeng på Seljestad i Harstad hvor jeg er fra. Vi kjente han under et dobbeltnavn. Fordi etternavnet hans er ofte brukt som som et fornavn på gutter, så trodde vi han het det. Han vanket sammen med en pingle som kjørte ei boble den gang. I tillegg var dem «Torje» som hadde gått i samme klasse som søsteren min, og verstingene «Morris» og «Anton».
Det var da jeg gikk på ungdomskolen at disse guttene dukket opp overalt. Hver gang de så meg og/eller bestekompisen min så kom dem for å ta oss. Jeg er ganske sikker på at de kjørte rundt for å lete oss opp. Til og fra skole, skolefester og ellers. Det var spesielt «Morris» og «Anton» som kom for å gi oss juling. Slag og spark, neseblod og blåmerker, uten at vi noen gang fikk tatt igjen. De fungerte som en bande og de var alltid sammen. Når det gjelder han i boken så husker jeg spesielt en hendelse fra en fest hos ei venninne som heter Christine som den gang gikk i parallelklassen min. Vi gikk i 8nde klasse og plutselig dukket disse eldre og større gutta opp, samlet som en gjeng (som alltid). «Halvard Espen» presset meg inn i et hjørne på den festen, der sto han og truet meg og skallet meg i ansiktet mange mange ganger. Jeg husker det som i går, det var helt forferdelig. Ingen turte, eller kunne gjøre noe. To meter høy stygg djevel med rødt hår og blå øyne! Fy fan!!
Hun som har skrevet boken endte som meg, i Drammen. Her har hun bygget seg opp, fått seg utdannelser, bil, jobb, leilighet, en liten familie, og ikke minst – trygghet og stabilitet. Og hun smiler hver gang jeg ser henne!
Og jeg smiler jeg også – atter en gang har jeg fått bevis for at de som var gode ER gode, og de som var onde ER onde. Så til slutt håper jeg karma tar denne dritsekken og vennene hans, faktisk tror jeg det allerede har skjedd…. 😉
Utdragene er fra boken “Fra løvetann til solsikke” Kolofon forlag AS 2014
Følg BunnyTrash på MeWe: Link!!
Følg BunnyTrash på Facebook: Link!!
Det var forleden dag, altså onsdag, jeg hadde vært hos terapeuten min, det var sol og flott vær og jeg ville ikke dra hjem.
Jeg gikk til Palmen pub og satte meg ute der i solen sammen med venner. Tiden gikk, solen forsvant bak skyene. Og det begynte bli litt vind og kjølig. Så vi satte oss inn.
Jeg ble sittende sammen med et vennepar og skravle. Plutselig merket jeg at lillefingeren min var nummen. Men jeg tenkte ikke mer over det, jeg trodde jeg hadde lent meg mot handen mot bordet og dermed stoppet blodtilførselen til fingeren. Jeg bare ristet på handen og kommenterte at lillefingeren min var ‘død’. Og ferdig med det.
For dere som ikke skjønner hva jeg mener. Det er liksom slik de fleste av oss blir hvis vi sitter på beina våre på gulvet for eksempel. En blir etter en stund helt ‘nummen’ i beina fordi en har stoppet blodtilførselen, og man må få blodsirkulasjonen igang igjen før man kan bevege seg. Man blir på en måte ‘lam’.
Noen timer etterpå, da jeg var kommet hjem, så var fremdeles fingeren min lam. Fingeren ved siden av også, og deler av handflaten. I skrivende stund er det ikke blitt bedre, og fingrene har vært døde i et døgn og 16-17 timer, nesten to døgn.
Noe er galt!
Terapeuten min og jeg har et møte med legen min førstkommende onsdag, så da slipper jeg bestille time, håper bare at dette lar seg ordne. Når følelsen blir borte i hånden så mister en nesten evnen til å gripe, ta, holde, vaske opp.. bare å ha en sigarett i venstrehanden er helt føkka!!
Følg BunnyTrash på MeWe: Link!!
Følg BunnyTrash på Facebook: Link!!
I natt har jeg fått en melding her i bloggen som avsluttes slik: “Ja, NAV sender ut mye mer enn det som behøves til noen her og der, men kom da for faen ikke og klag på utlendingene for det! Ta deg sammen! Spesielt at jeg som utlending må belære dere nordmenn om hva som er riktig og galt? Med tanke på hvor slemme og dumme vi er.”
Vedkommende har funnet det i sitt hjerte å skjelle meg ut fordi jeg ber staten og systemet Norge i blogginnlegget “Kjære Norge – Forklar dette ‘bildet’ for meg!” om å nettopp forklare dette for meg. Hun anklager meg for å bruke ‘utlendingkortet‘, vedkommende skriver ‘kom da faen ikke å klag på utlendingene for det‘.
Det jeg har skrevet er følgende: “Joda, her kommer det flotte landet vårt. Staten Norge, og fyller lommene hans med penger. Ikke bare han, men alle som han får like mye. Vi snakker ikke om hjelp lengre, men store gaver og et luksusliv.”
“Er det slik for at Norge har et behov for å vise hvor mye rikdommer landet har? Er det veldig viktig for staten at alle utenfor landets grenser skal tro at alle lever og har det så utrolig bra i Norge, økonomisk, helsemessig osv..?”
“Kjære staten Norge, mitt hjemland – ser dere ikke hva som er galt med dette bildet??”
Vedkommende kaller meg faktisk for rasist uten å direkte bruke ordet. Det fordi vedkommende har misforstått fullstendig, eller valgt fullstendig å misforstå. Innlegget mitt er til og om systemet/staten Norge. Ikke en rasistisk uthenging av innvandrere. Rasist er jeg ikke. Men engasjert i innvandringspolitikk og integrering er jeg.
Innlegget det er snakk om og kommentaren fra vedkommende som kaller seg “GB B” finner dere –> HER!
Men om jeg hadde villet skrive om utlendinger så kunne jeg nevnt ‘flyktninger’ fordi vi vet jo alle at veldig mange av flyktningene har vært innom ‘drøssevis’ av trygge land før dem kom hit til Norge, og egentlig er det lovfestet at man skal søke asyl i det første (!!) landet man kommer til. Allerede her viser de mangel på respekt for de enkelte land, menneskene som bor her/der, og lovene som gjelder!! Istedet unngår de loven, løper unna politi, nekter å avgi fingeravtrykk, nekter å gå av tog, avviser humanitær hjelp fra frivillige og forsøker å komme til landene med best mulig velferdsordning, nemlig Sverige og Norge. Er dette flyktninger?? Nei!!
Jeg ønsker så absolutt at flyktninger som trenger hjelp skal få hjelp, og jeg presiserer det for at jeg skal slippe at en eller annen sur og grinete fjott skal påstå noe annet. De som nå fraktes og smugles og sniker seg forbi grensene, er ikke flyktninger!! Det er fakta!! Flyktningstatusen deres opphørte for lenge siden, og nå er de på vei til “Lykkelandet” fremfor “a place to be safe”. Altså lykkejegere som er ute etter å utnytte, samtidig som de ødelegger livene til de som virkelig trenger hjelp, og ødelegger det nye samfunnet de er kommet til eller er på vei til.
At noen ikke skjønner dette, bortforklarer, vrir og vender på det endrer ikke fakta. Om noen lar seg provosere av dette, flott, da håper jeg dem LIKER OG DELER dette innlegget, sprer det overalt og forteller hvor dum jeg er, og hvor feil jeg tar!! 😉
Følg BunnyTrash på MeWe: Link!!
Følg BunnyTrash på Facebook: Link!!
Jeg var 8 år og nettopp begynt i andre klasse. Mamma var med meg til sykehuset. Hun fylte ut papirene og snakket med sykesøstrene. Når kveldsmaten kom dro hun. Det var jo greit, for jeg var ganske vant til å være på sykehuset.
Alle i tredje etasje kjente jeg jo etter langvarige opphold der. Denne gangen var jeg ikke i tredje etasje. Husker ikke hvilken etasje det var, men jeg var ihvertfall der for at jeg skulle operere ned en testikkel/ball. Å kalle det for en operasjon virker noe dramatisk for det er jo egentlig bare et lite inngrep. Et ganske vanlig et.
Jeg mener og huske at første natta var jeg der til observasjon, eller tilvenning. Det gikk jo greit. Kvelden etter skulle jeg opereres. Mamma var innom sykehuset på dagen og da var alt greit. Operert hadde jeg blitt før, og det hadde gått smertefritt. Men det som hendte denne gangen ble annerledes. Før denne operasjonen var ordet “operasjon” bare et ord. Men denne gangen kom legene for å hente meg til operasjonen. Jeg ble trillet mot operasjonsrommet og legen forklarte meg hva dem skulle gjøre. Han tok da frem en skalpell og fortalte at den skulle han kutte meg opp med. Og hvor. Øyeblikket etter satte jeg verdensrekord i å komme meg fortest mulig ut av sykehuset. Jeg stakk av, ingen skulle kutte meg opp noen steder. Jeg fikk helt panikk, dette skulle jeg aldeles ikke være med på!
Jeg løp hele veien hjem, uten sko. Heldigvis bodde vi ikke så langt unna. Fra tredje etasje og oppover på sykehuset kunne man se rett hjem til oss. Jeg kom hjem, og fant ingen der. Døra vår låst og jeg fikk mer panikk. Så løp jeg ned til skolen. Det var bare ned en bakke og litt til. To minutter tok det ned dit. Den kvelden.
Mamma var renholder på skolen og jeg tenkte kanskje hun var der. Jeg løp gjennom gangene på skolen og kjente på dørene til klasserommet. Da jeg kom til mitt eget klasserom lot døren seg åpne. Der satt klasseforstanderen min i et møte med mammaen til ei ny jente i klassen min. Mammaen så på meg, og jeg ønsket meg usynlig, ville ikke at noen skulle se meg som jeg var da.
Livredd, skrekkslagen, sulten og kald.
Jeg spurte dem om de hadde sett mammaen min. Nei, det hadde de ikke, så de trodde nok ikke hun var der. Klasseforstanderen ba meg vente for at hun skulle gå på lærerværeselet og ringe for å finne mamma. Det var greit, jeg begynte å roe meg. Så kom hun tilbake. Hun fortalte at hun hadde ringt taxi og den skulle kjøre meg til mamma. Jeg satte meg velvillig inn i bilen og så kjørte vi. Jeg fikk panikk igjen, kraftig angst, da taxien stoppet utenfor sykehuset. Klasseforstanderen min hadde lurt meg. Mamma var ikke der.
Drosjesjåføren prøvde få meg ut av bilen, sykepleiere prøvde, leger prøvde.. ingen fikk meg ut derfra. Jeg forlot ikke bilen før sykehuset hadde greid å finne mamma og at hun kom. Plutselig var hun der. Et par timer hadde jeg sittet i taxien. Mamma ble med meg inn på sykehuset. Operasjonen lot seg gjennomføre den kvelden. Jeg fikk narkose, sovnet, våknet dagen derpå og så var det home sweet home.
En grusom opplevelse for en 8 åring.
Lurer på hva den taxien egentlig kostet…..??!
Følg BunnyTrash på MeWe: Link!!
Følg BunnyTrash på Facebook: Link!!
Jeg kjenner en ung mor oppe i Harstad, byen jeg ble født, i nordnorge. Denne mammaen fikk en ordentlig tøff begynnelse på mammalivet. Hun fødte for noen år siden (09.07.10) et lite jentebarn, Benedicte, med alvorlig hjertefeil (HVHS). I løpet av kort tid måtte hun oppleve mange sterke hjerteskjærende opplevelser. Opplevelser som jeg ikke unner noen egentlig. Jeg synes alle som får barn burde få friske og sunne barn. Slik er det desverre ikke.
Det den unge moren har gått gjennom viser bare hvor utrolig sterk og god mor hun er. Og den styrken har hun delt med oss. Både hun jeg håper vi kan gi mange av dere lesere, og oss, hverandre, styrke for tunge stunder og lignende opplevelser. Denne unge mammaen har delt historien fordi hun ikke ønsker at noen skulle måtte gå igjennom noe som dette alene. Sammen er man sterke – og i dette tilfellet var både mor og datter er helt utrolig!
“Jeg tenkte jeg skulle fortelle om når Benedicte hadde sin første operasjon; Norwood 1.
Jeg vil begynne med å si at jeg ELSKER Dr. Norwood. Jeg har aldri møtt han eller pratet med han, men han betyr enormt for meg. Det var han som fant ut hvordan man kunne redde barn med HVHS. Jeg er han evig takknemlig.
Vi ankom Rikshospitalet. Benedicte, jeg, en kardiolog og en intensivsykepleier fra Tromsø. Sykehuset er enormt, men legene som kom sammen med oss visste hvor vi skulle. Nyfødt Intensiv.
De første dagene var bare kaos. En million møter med leger, kirurger, sykepleiere, sosionomer, spesialister og så videre. Det møtet jeg husker best er det første møtet. Det var med en fantastisk lege som heter Gunnar Nordgård. Han tegnet skisser av hvordan et normalt hjerte ser ut og hvordan Benedictes hjerte ser ut. Han fortalte hva som skulle skje framover med tanke på operasjoner og kontroller. Han fortalte at siden hjertefeilen er såpass komplisert og at hun må gjennom så mange operasjoner, så var det vi som bestemte om hun skulle opereres eller ikke.
Den femte dagen i Benedictes liv skulle hun døpes. Dåpen var utrolig vakker. Vi var først i samtale med presten. Han spurte hva hun skulle hete. Da jeg sa navnet, smilte han og spurte meg om jeg visste hva navnet betydde? Jeg ristet på hodet og han svarte “Den velsignede”. Veldig passende navn for prinsessa vår. Hun må være velsignet. Hun er så sterk og har klart seg gjennom mye mer enn et “normalt” menneske må gjennom i et helt liv.
Så kom dag seks. Dagen med stor D. Dagen jeg trodde jeg skulle miste det kjæreste jeg hadde. Dagen da jeg kjente på følelser jeg ikke visste fantes. Dagen jeg skulle kysse min datter og si farvel, muligens for siste gang. OperasjonsDagen.
Vi trillet senga hennes inn og ut av heiser, gjennom korridorer og dører, med leger og sykepleiere både foran og bak oss. Plutselig var det stopp. Vi sto ved en stor dør og før jeg visste ordet av det kom det ut to kirurger. De hadde grønne klær og hetter på seg. De håndhilste og presenterte seg. Jeg husker ikke hva de het. Alt skjedde så fort. Jeg ville ikke gi slipp på henne. Jeg fikk ikke nok tid til å si farvel. Stakkars lille pike. Hun ante ikke hva som skulle skje. Hun lå i senga si, like fornøyd som alltid, med en gråtkvalt mor og far ved sin side. Så gikk de. Døren ble lukket.
Vi hadde fått beskjed om å ikke være på sykehuset under operasjonen. Da ville timene bli lange. Så vi dro til byen sammen med gudforeldrene til Benedicte. Vi shoppet klær. Det trengtes. Vi hadde jo ikke vært forberedt på å reise etter fødselen, så vi hadde minimalt med klær. Etter et par timer ringte telefonen.
Det var kontaktsykepleieren vår. Operasjonen var over. Og den var vellykket. Kent brølte av glede. Jeg gråt. Jeg ringte familien og fortalte de gode nyhetene samtidig som vi småløp opp Karl Johan for å komme oss til bilen. Jeg kunne ikke komme meg fort nok til sykehuset.
Før vi gikk inn til henne prøvde jeg å se for meg hvordan hun så ut. Jeg visste at hun kom til å ha masse ledninger festet overalt og det ville være fullt av pipende maskiner rundt henne. Hun kom til å sove. Hun kom til å ha en slange i halsen for å hjelpe henne å puste. Men det eneste jeg så når vi kom inn var datteren min. Jeg overså ledninger og slanger og sår. Hadde bare øyne for datteren min som var i live. Tross alt.”
.
.
Hjertemor 2) – Norwood 2
“”Endelig har jeg klart å lese gjennom dagboka jeg skrev når Benedicte skulle ha den planlagte andre-operasjonen, Norwood stage 2. Jeg blir litt sjokkert når jeg leser hva jeg har skrevet, for det er så mye jeg har glemt. Jeg skriver om frustrasjon og irritasjon over leger og kirurger, mens jeg i det siste bare har skrytt av alle som jobber på rikshospitalet. Jeg husker dem som kjempedyktige og hjelpsomme, men realiteten var visst ganske annerledes. Jeg tenkte jeg skulle dele litt av notatene mine med dere.”
27.10.10
“Benedicte ble operert i går. Norwood stage 2. Hun ble kjørt inn på operasjonsstua kl 0800. Klokka 11.30 fikk vi beskjed om at operasjonen var over og vellykket, til tross for at hun er den yngste og minste de har gjort denne operasjonen på. Vi fikk se henne klokka 12.30. Da var hun veldig blå og kald, men legene sa at det var normalt. Vi gikk til rommet vårt og slappet av. Så ringte Britt klokka 14.30 og ga oss sjokkbeskjeden om at kirurgene hadde bestemt seg for å kjøre henne tilbake til operasjonsstua og re-operere. Det viste seg at det var blitt en forsnevring i ene lungevenen. Etter noen timer ble hun tatt av hjerte-lunge-maskinen for andre gang på samme dag. Nå mener de at det skal gå bra. Vi har sett henne to ganger i dag og hun er begynt å våkne. De skal prøve å ta henne av respiratoren i formiddag.”
29.10.10
“Nå er Benedicte flyttet til 2-posten. I går klokka 10:00 fikk vi beskjed om at kirurgen ville prate med oss. Han hadde funnet ut at de bare hadde fått ut halve stenten, og de må operere igjen. Vi ble sjokkert og livredde. Dette hadde blitt den tredje hjerte-lunge-maskin-operasjonen på to dager. Både vi og Britt så veldig mørkt på det. Ingen turte å si noe, men vi tvilte på at hun ville komme seg gjennom dette. Litt senere, ca klokka 15.30, fikk vi beskjed om at stenten sitter så godt fast at den kan være der til hun skal ha den siste operasjonen. Vi håper de har rett. Foreløpig vil vi ikke holde henne. Jeg tror hun får vondt når vi løfter henne, så det blir mye stryking på hodet og holding i hånda i stedet. Jeg tror hun er fornøyd med det.”
01.11.10
“Benedicte har hatt ei god natt. Morfinen er borte og nå slutter hun på Diural og antibiotika også. De vil at vi reiser til Tromsø i morgen, men det er uaktuelt. I morgen er det en uke siden hun hadde to operasjoner på hjerte-lunge-maskinen og det synes jeg er for kort tid. I tillegg synes jeg det har vært for dårlig oppfølging på den stenten som sitter fast i hjertet. Vi har ikke fått noen samtale med legene om hvordan medisiner hun skal gå på, ernæring, kontroller osv. Sitter her med tusen spørsmål som jeg skal ha svar på før dem i det hele tatt får tenke på å sende oss hjem. På toppen av det hele er ikke metningen stabil. Hun trenger oksygen flere ganger for dag. Rett og slett uholdbart.”
………
“Nå har vi snakket med legene. Under visitten la vi frem bekymringene våre. Det ble mest bare tøv fordi legen snakket bare i munnen på oss og motsa oss. Han hadde fått rapport om at metningen var bra, men to minutter før han kom var metningen 67 og hun fikk oksygen av sykepleieren. Likevel sa hun at Benedicte ikke hadde fått oksygen og at hun ikke trengte det! De har også funnet ut at hun har en lekasje i hjertet som har blitt større etter operasjonen. Det må man følge nøye med på, men om to-tre dager kan vi reise hjem. Jeg er så frustrert og redd. Føler at de vil kaste oss ut og ikke tar oss på alvor.”
“Så har jeg ikke skrevet mer. Jeg husker nå hvor sint jeg var, og hun sykepleieren som påsto at Benedicte ikke hadde fått oksygen når hun selv hadde gitt henne det to minutter tidligere, var helt ute av minnet fram til nå. Jeg kjenner at jeg vil eksplodere bare jeg tenker på henne. Det var flere episoder med henne husker jeg. Benedicte hadde vondt i magen eller noe, så hun gråt mye. Jeg prøvde å roe henne ned, trøste henne, synge for henne osv. Så kommer hun sykepleieren from hell og røsker ungen ut av armene mine og prøver å roe henne selv! Da ble det for mye for meg. Jeg måtte bare ut derifra. Hadde det ikke vært for at vi hadde nok med å bekymre oss for datteren vår, så hadde vi nok sendt inn en klage på henne. Jeg håper virkelig at hun ikke jobber der lengre.””
.
.
Hjertemor 3) – Norwood 3,
2 år og 9 mnd etter fødsel:
“Det er vel på tide med en liten oppdatering nå. Vi har vært på riksen i snart fire uker og mye har skjedd. Jeg skal fortelle litt i korte trekk, så får jeg heller skrive et mer utfyllende innlegg når vi har kommet hjem og jeg har fått tenkt over hva vi egentlig har gått igjennom. Dette er tøft og jeg har hverken tid eller anledning til noe sammenbrudd nå, så jeg må bare ta litt etter litt.
Vi kom til Oslo 12. mars. Norwood stage 3 ble utført 14. mars. Selve operasjonen gikk bra og leger, kirurger og sykepleiere har sagt at Benedicte er den pasienten som har sett best ut etter denne operasjonen. I et par dager hadde hun faktisk 100 i oksygenmetning. Det kan jo ikke bli bedre! Selv ligger jeg på 97-98. Britt sa at metningen kom til å bli lavere og at hun kom snart til å få en del væske i kroppen. Britt er spesialist på hjertefeilen til Benedicte, så når metningen falt og hun begynte å danne væske, så var vi ikke overrasket.
Noen “hypoplaster” (barn med Benedictes hjertefeil) danner lite væske og noen danner mye. Benedicte hører til den siste gruppen. De har lagt inn dren som de tapper ut væske fra. Disse drenene går ofte tett og da må de byttes ut. Noen ganger ligger drenene feil og de må flyttes litt på. Hver gang de går tett eller må flyttes på, så må Benedicte i narkose. I løpet av 26 dager har hun vært i narkose seks ganger. Dette er en enorm påkjenning for oss som foreldre. Jeg og Kent blir med henne inn på operasjonsstua annenhver gang og blir der til hun sovner.
Det er like forferdelig hver gang. Men det er verst for Benedicte. Hun har gjort dette så mange ganger nå at hun vet hva som skal skje når vi nærmer oss operasjonsstua. Hun vil ikke. Det er grusomt å trøste og tørke tårer på den lille jenta som er så redd. Jeg holder tilbake mine egne tårer. Ikke før medisinene fungerer og hun sovner tør jeg slippe tårene løs. Så er det bare å vente. Og vente. Og vente. Helt til telefonen ringer og legene sier at inngrepet er over og vi kan få se henne.
Hun danner fortsatt mye væske. Ingen kan si hvor lang tid det vil ta før kroppen hennes “godkjenner” det som har skjedd og slutter å danne væske. det eneste de kan gjøre er å tappe væsken og vi kan bare vente. I neste uke skal de prøve noe nytt. De skal utføre en katetrisering med kontrastvæske og se om hun har blodpropp et eller annet sted. Det kan isåfall være grunnen til at hun har så mye væske. Jeg håper ihvertfall at de finner ut av dette snart.
Vi vil hjem”.
.
.
Rett etter at dette ble skrevet av Benedictes mamma var jeg på besøk på rikshospitalet i Oslo og hilste på den vesle jentas foreldre. Lille Benedicte selv lå da i narkose i respirator og pustet ikke selv. Hun hadde tidligere blitt funnet blodpropp på og fikk meget blodfortynnende for å løse opp, med tiden ville andre årer i kroppen hennes erstatte funksjonen til den åren som var blitt proppet.
Det var mye å ta inn når det gjelder vesle Benedicte og hennes situasjon, jeg ble ganske forvirret bare under mitt korte besøk, så jeg kan bare forestille meg (men likevel ikke) hvordan foreldrene hadde det. Det som hele tiden var betryggende (spesielt for foreldrene) var at Benedicte hele tiden faktisk var i de beste hender.
Dette var hverdagen for en ung familie som egentlig skulle vært i sitt nye hjem langt oppe i nord og bare kost seg med sin nystiftede lille familie. Men slik ble det ikke. Det skulle ta noen år før de kunne ta seg frihet til å slappe av, bare litt. 2 år og 10 dager etter Benedictes fødsel kom lille Aurora til verden, og Benedicte ble da storesøster cirka 8 måneder før sin Norwood stage 3 operasjon.
En tøff liten familie, Benedicte er i dag “frisk og rask”, hun er snart 7 år og som barn flest så lever hun glad og lykkelig i “nået”, og vi håper alle at hun får leve et langt innholdsrikt liv, uten mer komplikasjoner og sorg. Men livet er usikkert og skjørt, en får ta én dag av gangen videre inn i framtiden.
Til støtte for hjertesyke barn: LIK OG DEL!!
Foreningen for hjertesyke barn – Tlf: 23 05 80 00,
Nå har jeg skrevet blogg i cirka fem og et halvt år, hovedsakelig for min egen del, men også for å dele opplevelser, være til stede for andre og vise at dem ikke er alene. Da tenker jeg i forbindelse med å slite med sykdommer og lidelser, fysisk og psykisk. Jeg tenker på samfunnet, systemet, NAV. Jeg tenker på det å være utsatt for overgrep, misbruk, fordommer og diskriminering.
Jeg skriver også for å provosere og diskutere. Jeg legger ikke skjul på det. Bloggen min handler om å være åpen og ærlig og stå for den man er!
Og joda, jeg vet jeg har gått hardt ut mot enkelte, blitt oppfattet som slem og ekkel, og jeg prøver ikke unnskylde det, men jeg vet med meg selv at jeg jobber hver dag for å være og bli et bedre menneske.
MEN jeg slutter aldri å ta opp disse tingene som jeg har nevnt, jeg slutter aldri å provosere og legge opp til diskusjon. Men der stopper min agenda. Jeg har ikke noe ønske om å henge ut noen, jeg har ikke til hensikt å hevde meg for noen, jeg vet ikke bedre enn alle andre, og jeg har ikke alltid rett.
Så med dette vil jeg si at jeg synes det er både trist, morsomt (latterlig) og utrolig dumt av mennesker å slenge drit og komme med ufyselige kommentarer når man tar opp en sak.
Man er ikke homofober fordi man diskuterer homofili, man er ikke rasist fordi man diskuterer innvandringspolitikk, man hater ikke tyrkere fordi man ikke liker islam. Man misliker nødvendigvis ikke barn fordi en uttaler at en ikke hadde taklet jobbe i barnehage.
Så det jeg sier nå er at når man på internett leser om en sak som noen har lagt ut på Facebook, i blogg or whatever – prøv å være saklige da, ikke kall noen for pakk fordi du ikke er enig i kulturen de kommer fra, ikke kall noen ‘navere’ eller snylterne fordi de går på trygd. Å kalle noen for dumme, hjernetom og idioter fungerer heller ikke i diskusjon. Da kan en heller bare holde seg utenfor.
Og nettrolling, netthets og å sende folk stygge meldinger i innboks pga forskjellige oppfatninger og meninger. Det er sjikanering, trakkassering og mobbing. Hva er vitsen med å være en slik?
Vær mot andre slik dere ønsker å bli behandlet selv. Respekt må være gjensidig for å oppnås!
Takk!!
Følg BunnyTrash på MeWe: Link!!
Følg BunnyTrash på Facebook: Link!!
