Da er det i gang igjen.. Fullt kjør. Har satt meg på puben nå, med en øl faktisk. Skal unne meg det, og i kveld blir det reker med tilbehør hos venner i nabolaget.
Satser på at det blir litt fyll og moro på kvelden. Jeg får nyte helga så godt jeg kan.
Neste uke har jeg avtale med lege, ørespesialist, røntgen på Unilabs, politi, advokat, narkosetannlege, og til slutt terapeuten min på fredag, som jeg også har vært hos i dag.
I tillegg har jeg noe styr fram og tilbake med tannklinikken i Budapest og NAV. Det er utrolig vanskelig å svelge over alt dette. Veldig belastende. Så terapeuten min, i samarbeid med min lege ønsker å legge frem en erklæring og anbefaling til NAV om midler, altså hjelp til at jeg kan ta meg en ferie lengre enn en uke. Altså fjorten dager eller tre uker for meg selv og slappe av, rehabiliteres.
Jeg har ingen forventninger, jeg vet hvordan de fleste folka på NAV fungerer.
Jeg ser bare fram til den lille uken snuppen min og jeg skal til Alanya, Tyrkia nå i nærmeste framtid. Det kommer til å gjøre utrolig godt!
Nå skal jeg drikke ølen min, og nyte resten av dagen og kvelden 🙂
Når jeg får opp en status som dette på Facebook kjenner jeg meg ekstra glad for at jeg forlot Harstad for elleve år siden. Jeg har alltid vært glad for det valget, og jeg har aldri angret et tiendedels sekund engang. Men som sagt når jeg leser en slik status som dette blir jeg ekstra glad:
“Har ingen grunn til å bruke navnet Sm….. lenger… Hater min mann nå, enda han ikke har gjort meg noe egentlig… etter jeg fikk 250.000kr i arv har jeg brukt 49.000 på bil, og resten har JEG INVESTERT i de rusbelasta gamle vennene våre. Jeg stakk av i ei uke sist uten at min mann fikk snakka med meg eller fikk noen forklaring på hvorfor jeg ble vekk… sånn er det nå bare å være rusmisbruker… best å tryggest hos dem når jeg skal ha det morsomt og ikke vil hygge meg med gubben som ikke gidder høre om speed og sprøyter. Han jeg gjemmer meg i byen hos nå, har jeg lånt 25000 kr til for at politiet ødela hasj-butikken hans på nytt. Så han vil jo aldri fortelle mannen min at jeg er hos han. Smart synes jeg. På samme vis har jeg fordelt 50-60tusen til speed – ligger en plass og titusen enda en plass… etc. ca 150.000 i midler har jeg lånt nå ut til narkomane kjenninger som driver med salg…
Arven var jo til meg og ikke til barna mine eller mannen min som jeg ikke vil dele noe mer med enn alle klærne mine og regningene og hatet mitt mot han (enda jeg ikke kan forklare eller vet hvorfor engang, hehe)
Sprøyter er jo bare det beste som finnes! Kan gjerne bruke 1-30 gram amfetamin på ei helg med sprøyter. Men får null arbeidslyst hjemme eller er mer klar og våken heldigvis…
Avtalen om at hvis jeg slutta med sprøytebruken og søkte hjelp, var han villig å gifte seg med meg. Nå har han ikke mer enn klærne han har på seg av verdier… så han trenger jeg selvfølgelig ikkje mer!
Alle mine investeringer gjør at rusbrukerne er mine nye venner heretter…, heller det enn gubben som ikke ville ha det sprøyte villt slik som jeg vil gjøre heller….
Deilig å tenke på at gullringen min med diamanter kosta han 23.000 som han betalte siden februar med sine penger… etterpå sa jeg bare at lønnen hans var investert i mat de siste to mnd, når han spurte… 21000 kr i mat pr mnd de to siste. For en tosk som tror maten koster oss så mye…
Så da får jeg nå bare fortsette sprøyte-kosen til posene er tomme… hihi”
Status er skrevet av ei jeg har kjent hele mitt liv. Ikke ei nær venninne, men datter av nære venner av familien. Kjæresten hun omtaler derimot, var en god kompis av meg. På en måte er han det enda, i hjertet mitt, men etter jeg forlot Harstad minket kontakten. Og etterhvert taklet jeg ikke å forholde meg til slike ting som statusen beskriver. Så derfor har jeg ikke disse folka på Facebooken min lengre.
Jeg vet av erfaring at sprøyter og speed føkker hodet til enhver. Men dette var drøyt å lese selv for meg. Også den avslutningen.. “hihi”.. liksom.
All ære til meg selv og alle dere der ute som har vært i og kommet ut av det helvete som narkoverdenen er!
Jeg holder mer og mer med FrP. Deres politikk vedrørende helse og eldreomsorg, skatt, utdanning, samferdsel og så videre. Det er politikk jeg kan stå for.
Jeg elsker for eksempel at FrP har stått i teten for å få dyrepoliti, og nå forslaget der dyremishandlere skal miste retten til å ha dyr burde vært en selvfølgelighet i dette landet. Men det er kun FrP som vises som pådrivere for at det skal bli vedtatt.
Noe jeg virkelig ikke liker er hvordan FrP ligger etter i forhold til homofile. FrP representerer familie, og FrP representerer Norge. Men har til nå ikke støttet homofiles familierettigheter, som om den som er homofil ikke er en del av familien. En persons familieverdier har intet med legning å gjøre. En homofil person er ikke redd for å vise kjærlighet, ihvertfall ikke en åpen homofil. Mange homofile føler seg unorske i forhold til FrPs politikk. Homofile født i Norge er like norske som sine hetero foreldre, søsken, venner og naboer. Og norske homofile er like stolte av å være norsk i Norge som alle andre norske. Og hadde det ikke vært for enkelte grupperinger og FrPs homopolitikk, så hadde kanskje ikke homofile vært nødt til å kjempe så hardt. Blant annet med å arrangere PRIDE, parader og propaganda.
Men selv om FrP henger etter med sin politikk i forhold til homofile, så stemte jeg på dem ved forrige valg. Jeg bestemte meg brått da en innvandrer i sin grå helt nye Mercedes i sølv prøvde å kjøre på vår lille mopsevalp. Vi reagerte med sjokk, vantro og sinne da det skjedde. Og denne mannen kom ut av bilen med slagvåpen og truet oss med få norske ord, og veldig mange ‘islamske’.
På tross av sin elendige homopolitikk velger ganske mange homofile likevel å støtte FrP. Det fordi at i dag i Norge er islam den største trusselen mot homofile. Islamister ytrer sitt hat mot homofile hele tiden, de ønsker alle homofile døde, og de undertrykker og midhandler kvinner på det groveste. Voldtatte kvinner skal også steines til døde. Å steine noen er islam. FrP er de eneste som har innsett at terror, radikal islam og ekstremisme er en stor trussel for oss alle, og disse banker nå på våre dører, og vi må vokte våre dører strengt.
Stadig oftere får min samboer og jeg stygge tilrop fra innvandrere. ‘Jævla homo’, de viser fingeren og truer med vold. FrP er da, slik jeg ser det, det eneste partiet som prøver å holde oss trygge, og ønsker å ivareta den tryggheten.
Det beste med FrP er innvandringspolitikken. Jeg er er så utrolig enig i alt når det gjelder innvandring, integrering osv. Og Sylvi Listhaug er virkelig den tøffeste politikeren i Norges historie.
Så med det sagt så kan jeg fortelle at jeg har allerede stemt. Jeg gidder ikke høre mer på Erna og Gahr-Støre. Jeg forhåndsstemte for en uke siden. Og da igjen, selvfølgelig, FrP.
Da var dagen her, dagen som jeg har ventet på. Madonnas bursdag. 59 år faktisk. Og dama er like fantastisk!!
Ekstra morsomt og grunnen til at jeg har ventet er, fra i dag kan man forhåndsbestille hennes RebelHeart Tour CD, DVD og Blu-ray. Konsertopptak fra hennes siste turne der jeg var på 5 av konsertene.
Jeg har bestilt CD og Blu-Ray fra fanklubben hennes, og får en t-shirt med på kjøpet. Og dette skal være levert meg innen utslippsdatoen som er 15. september.
Gleder meg sykt! RebelHeart Tour var fantastisk. Og er disse utgivelsene i nærheten av Confession Tour utgivelsene fra 2006 så kommer jeg til å storkose meg voldsomt. De var fucking awesome!
I formiddag da jeg forlot her hjemme tok jeg elvepromenaden inn til sentrum. Et lite stykke på veien kommer en eldre mann gående med sykkel. Han stirret noe veldig på meg, og det var veldig ekkelt. Creepy!
Det var akkurat etter jeg hadde passert han med bare en halvmeter mellom oss at det gikk opp for meg hvem han var. Det var faren min.
Han så så puslete ut, at jeg kjente han først ikke igjen. Han bare stirret på en ekkel måte, og sa ikke et ord.
Jeg har ikke sett han siden jeg besøkte han på sykehuset 8. mai for tre måneder siden. Den gang hadde jeg ikke pratet med han på tre år, bare sett han i det fjerne ved et par anledninger.
Jeg var innom han to ganger den dagen jeg besøkte han på sykehuset. Snakket med pleiere og fikk vite hva han feilte og at han kom til å bli bra. Pratet litt med han, kjøpte han ukeblader og DAB radio for at han skulle ha det best mulig der han var. Skjønner ikke hvorfor jeg gjorde det etter alt han har gjort mot meg og min familie, og alle sjansene han har fått. Men, men..
Etter besøket dro jeg på en etterlengtet ferie sammen med snuppen min, mammaen min og hennes samboer. Vi kom hjem, tiden gikk, og livet fortsatte som vanlig. Null kontakt mellom meg og min far. Og det er greit. Jeg vil ikke gi han flere sjanser, jeg unner han å leve sitt liv som han best kan, jeg vil bare ikke ha han inn i mitt liv flere ganger, jeg vet hvordan det ender.
Så var det en kveld (24/6) jeg gikk på puben for å ta meg ei øl. Der ble jeg møtt av dama til faren min og ei venninne av dem. Hun venninna slengte til meg at jeg var en dritt, og at jeg hadde vært en dritt mot faren min og dama hans. Og hun slengte dritt ut av kjeften sin som var verre enn det. Hun skulle bare visst!!
Og der satt dama til faren min rett bak henne og samtykket og slengte dritt ut av kjeften sin hun også.
Jeg skal ikke legge ut i dette innlegget om alt jeg har måttet gjennomgå med min far, og alt jeg har gjort for dama hans. Som å hente henne ute i natten når hun er drita full, uten sko, sokker, veske eller vett. Dratt henne hjem til meg, gitt henne mat og et sted å sove.
Så selv etter at jeg besøkte faren min på sykehuset får jeg dritt fra dem. Og fra fremmede fyllik-møkkafolk som dem har fylt med usannheter og dritt.
Nei, takk. Føkk dem!! Er det rart jeg blir uvel når jeg ser både den ene og den andre av dem!! Og ubehagelig var det å møte han i dag på en vei jeg går hver dag. Han bruker ikke gå der. Creepy! Uff!!
Dette ble en rar dag, men bedre etterhvert. Ved bybruen møtte jeg noen gode venner som jeg satt ved vannkanten sammen med en stund før jeg dro på behandling. Etter behandlingen satt vi et vennegjeng på puben og koste oss noen timer. Nettopp kommet hjem jeg nå.
Etter at mitt forrige innlegg i bloggen min var kritikk til statsansatte og politi i Norge, så finner jeg det både pussig og ironisk at dagen min i dag startet med å bli vekket av nettopp politiet. Klokken 08:58 pep mobilen, og FitBiten min begynte å vibrere.
Det var ikke fra politiet her i Drammen angående saken jeg var og anmeldte mandag i forrige uke, som jeg venter på å bli innkalt i avhør for. Det var fra Nord-Norge og om saken der vi er flere som har anmeldt hendelser fra vi var barn.
Jeg trodde at etter jeg har engasjert advokat, at alt skal gå gjennom henne i denne saken. Noe jeg skal høre med henne om. For dette er ikke noe bra start på dagen. Jeg leste meldingene, og har enda ikke klart å besvare dem. Jeg ble så dårlig. Skikkelig kvalm, og har ligget sammenkrøket i en ‘ball’ i halvannen time.
Dette er ikke noe man vil tenke på i hverdagen sin, man unngår det så godt en kan. Og da synes jeg det er direkte hensynsløst av politiet å ta kontakt på denne måten.
Her er meldingene jeg fikk:
“Dette er en beskjed fra politiet i Harstad. I forb m etterforskning i sak som du har forklart deg om, er det ønskelig at du løser mulige leger/psykologer fra taushetsplikten. Send mld el ring meg for en prat. Mh politibetj TP”
Så kom denne:
“Hei igjen. Ser nå at du allerede har signert et samtykke. Det jeg da behøver er navn på mulige leger/psykologer som kan si noe om din helse pga av dine opplevelser. Ring meg gjerne også om du vet om andre som kan fortelle noe til politet. Har du feks fått flere innlegg på bloggen din om personer som har gitt seg til kjenne, men ikke som anonyme innlegg.”
Advokaten min har forsikret meg om at gjerningsmannen i denne saken kommer til å bli straffet. Vi som har forklart oss i saken er vilt fremmede for hverandre, men har samme forklaringer og har fortalt om samme taktikk og framgangsmåte om gjerningsmannen. I tillegg er han dømt fra før pga for å ha utnyttet mindreårige. Pluss at det er kommet fram meget mer.
Men jeg får slik angst av politiet. Jeg er så redd for at de skal ‘føkke’ til saken. Jeg synes de roter og spør om ting de har fått svar på for ‘evigheter’ siden. Og ikke minst er det svært ubehagelig hvordan enkelte av dem opptrer mot de som har anmeldt – altså ofrene i saken.
Jeg er enda kvalm. Slik som dette vil ikke jeg starte mine dager. Det er sol, blå himmel og varmt. Får komme meg ut å se om resten av dagen kan bli bra.
Jeg har flere ganger fortalt her i bloggen om hets og overfall jeg har blitt utsatt for av våre ‘nye landsmenn’. Gjenger som kjører forbi og roper ‘jævla homo’, de fem som overfalt meg og truet med kniv, han som skulle kjøre på valpen vår og truet med slagvåpen, og så videre, og så videre.. og nå sist han som passerte meg og snuppen min, kalte oss ‘jævla homser’, stilte seg på brua og viste oss fingeren, og fulgte etter oss og truet med vold..
Folk sier og skriver at jeg burde/må anmelde hver gang. Og jeg tenker at disse menneskene må leve i en boble der de tror at alt er bare bare..
En ting er den høye andelen av anmeldelser som henlegges. Ofte på grunn av ‘bevisets stilling’, men fakta er at det er jurister og statsansatte som avgjør at disse sakene ønsker dem ikke bruke tid og penger på.
Ingen rettferdighet for det gjennomsnittlige norske mennesket, ingen rettferdighet for middelklassefamilien, ingen rettferdighet for kvinner, menn eller barn som min søster, min nabo, meg, eller barna rundt oss.
Det handler om penger.
En annen ting er at jeg kjenner til både hendelser der kvinner har gått til politiet og blitt avvist når de har kommet for å anmelde både trusler, overfall og voldtekt fordi politiet ikke har kapasitet.
Hvilke signaler gir det til andre utsatte og ofre?
I min egen sak der jeg og fire andre har anmeldt en mann for å ha misbrukt oss som barn, ble jeg klar over ved opplesning hos min advokat at en sjette person var hos politiet i nordnorge noen dager etter Utøyamordene, for å anmelde denne samme mannen. Vedkommende ble avvist med forklaring fra politiet dem var opptatt med Utøya-saken.
Hva politiet i Harstad hadde med etterforskningen av Utøya-saken å gjøre skjønner ikke jeg.
Men det er altså det som er kommet frem.
Som tenåring anmeldte jeg en onkel for vold ved flere tilfeller. Første gang ble jeg avvist og henvist til barnevernet, som reagerte med å ville sende MEG på institusjon. Andre gangen ble saken henlagt pga bevisets stilling, jeg klaget, men de som fikk saken holdt ved sin avgjørelse.
Så kan jeg fortelle at mandag i forrige uke var jeg hos politiet her i Drammen for å anmelde vold og drapstrusler. Det kan man bare gjøre på dagtid hos politivakta. Jeg ankom, trakk kølapp, og ventet tre kvarter før det ble min tur. Fikk beskjed om at anmeldelsen var registrert og at jeg ville bli kontaktet av politiet for avtale om avhør. Adjø.
Det var veldig kjedelig at dem ikke kunne ta avhøret den dagen, slik som normal saksbehandling er. Men på grunn av høy arbeidsmengde og prioriteringer så måtte jeg vente.
Mandagen gikk, tirsdagen også, så onsdagen. Torsdag gikk jeg tilbake til politiet.
Et avhør i denne saken trenger bare ta ti minutter. Men jeg vet at i et slikt avhør må en først forklare seg én gang. Så må man forklare seg på nytt der politiet tar opp samtalen, og tar notater. Så stiller politiet spørsmål. Så er det noe snakk om lover og rettigheter, skjema med krav om erstatning, signere papirer om tillatelse til å hente informasjon som er taushetsbelagt (lege). Så er det gjennomlesing, redigering og signatur.
Dette tar noen timer, så derfor gikk jeg tilbake på torsdag, jeg ville ha fortgang.
Jeg kom klokken 11:02, trakk kølapp. Ingen mennesker jobbet hverken i den åpne politiavdelingen, eller i politivakta. Kun én mann i informasjonsskranken som fortalte meg at hun i politivakta hadde lunsjpause.
Jeg ventet.
Klokken ble 11:15. Etterhvert var den 11:21. Tiden gikk og den ble 11:30. Klokken 11:36 tok jeg bilde av situasjonen der jeg var, hos politiet her i Drammen. 11:45 sa jeg til mannen i informasjonsskranken at situasjonen var frustrerende. Han viste noe forståelse og gikk for å få tak i rette vedkommende som skulle jobbe i politivakta.
11:53 kom kvinnen i politivakta.
Det sa pling og mitt kølappnummer kom opp på skjermen. Jeg gikk inn og forklarte hva jeg hadde anmeldt, og hvorfor jeg var tilbake igjen. I min verden er vold og drapstrusler alvorlig. Men politidamen reagerte med å bli drit sur. Kanskje mest fordi jeg hadde forstyrret henne i matpausen. Jeg ble behandlet som en gjerningsmann, en kriminell, og fikk beskjed om at jeg bare måtte dra, politiet ville kontakte meg, og i mellomtiden måtte jeg leve med det.
Det er åtte dager siden jeg først anmeldte, snart ni dager siden. Enda ikke hørt noe. Og jeg tenker på den matpausen. Den 1 times lange matpausen som jeg håper ikke er betalt, men som helt sikkert er det.
Jeg tenker på alle mennesker som opplever vonde og traumatiske ting og blir behandlet som om det er dem som har gjort noe galt.
Jeg tenker på innvandring og mangel på integrering. Hvorfor skal vi ta inn så mange nye landsmenn når blant annet politi og stat ikke har kapasitet til til tingenes tilstand slik situasjonen er nå, slik situasjonen er I DAG??!!
Jeg tenker på alle gjerningsmenn som terroriserer, misbruker, plager, voldtar – alle som ødelegger andres liv som bare slipper unna på grunn av hvordan snille, gode og uskyldige mennesker, utsatte og ofre opplever å bli behandlet av politi og stat.
Og jeg tenker på alle “boble”-menneskene som sier: “det er bare å anmelde”!
Siden jeg nevnte det i går at dere skulle få vite hva jeg gjorde med kantarellene jeg hadde plukket, fant jeg ut at jeg kunne like gjerne legge ut hva jeg serverte til middag i dag.
Så da kan dere jo like gjerne få se hva jeg gjorde på kjøkkenet før middagen. Her ser dere skivede poteter i form, gratinert i fløte, og med et par grovhakkede hvitløksfedd. Ikke mye, bare så det dekker bunnen av formen.
Her er kantarellene vi var så heldige å finne i går. De har ligget over natten etter at jeg skyller og renset dem i går. De stekes med litt smør i stekepanne på høy varme.
Siden det ikke ble så mye kantareller i går, og ingen av butikkene i nærheten selger dem ennå, så spedde jeg heller på med litt aromasopp som også steikes på sterk varme sammen med kantarellene.
En anelse salt. Ikke for mye og ikke for lite. Det erviktig med balanse. Salt skal ikke erstatte smak, men forsterke den smaken råvarene har. I dette tilfellet kantareller og aromasopp.
Bare to skiver påleggskinke, bare som en oppiffer.
To spiseskjeer ‘Drømmelett’ fra Q røres inn i den stekte soppblandingen.
Soppblandingen fordeles oppå de fløtegratinerte potetskivene. Og så har jeg litt aromat på. Ikke for mye, ikke for lite, samme som med saltet. Aromat er en smaksforsterker, og skal ikke erstatte smaken av noe.
Ost og noen tykke skiver Squash. Gratineres på 200 grader i ovnen. Følg med, så ser man når det er ferdig.
Osten skal være helt smeltet og blandingen ‘koke’.
Det er to løvbiter med to spiseskjeer #peppersaus mellom. #salatblad og #tomat. Og den hjemmelagede formen med #potetskiver #hvitløksfedd #kantarell #aromasopp #salt #drømmelett #aromat #squash #fløte #ost #norvegia .
#løvbit #hjemmelaget #middag #skogensgull
Det er ikke vanlig at jeg legger ut innlegg som dette. Blir nok en stund til neste gang. Hvis vi er heldige å finner mer kantareller i neste uke, i større mengder enn gårdagens, så vil det nok trolig komme noen innlegg med god mat av selvplukket #sopp .
Det var tidlig sommer 2002. En fin sommer egentlig. Jeg bodde i Harstad den gang og dro til Trondheim for å leve livet.
Det var ikke min første tur til ‘bartebyen’, og ikke min siste. Jeg elsker Trondheim og folkene der. Det var mange solskinnsdager den perioden, jeg opplevde mye morsomt, helt uforglemmelig. Jeg var på de underligste og samtidig beste festene. Jeg var på rockekonserter. Jeg gikk i demonstrasjoner og jeg var med på å arrangere Trondheims første Marijuanamars i regi av Miljøpartiet De Grønne.
Så kom telefonen fra min søster, jeg var på Ranheim, et lite stykke ut av byen. Jeg var å besøkte min eldste nevø som da bodde der sammen med pappaen sin. De bodde der da han var litt over 9 år, i en periode på cirka et år.
Søster fortalte om en gruppe på tre personer som var ute for å fiske på en ettermiddag. De var på Follsjå, en innsjø som ligger i Notodden kommune i Telemark.
En av fiskerne hadde blitt igjen på land, og de to andre mennene rodde ut på sjøen i ei jolle for å trekke garn. Om lag 100 meter ute veltet jolla, og de to falt i sjøen. En av dem, en 41 år gammel mann fra Svelvik, ble straks funnet, omkommet.
Den andre mannen, 47 år gammel, ble meldt savnet. Et par dager etter ulykken fant dykkere fra brannvesenet i Kongsberg mannen rundt 100 meter fra land, omtrent på det stedet der båten sank. Død.
Jeg ble så utrolig lei meg. Jeg kjente han, hadde kjent han hele mitt liv. Han var en utrolig snill mann. Han hadde tatt meg med på så masse. Turer til skogs og på fjell. På fisketurer ved ferskvann og til havs. Det var mye å lære av denne mannen som elsket naturen og å være i naturen. Jeg tror aldri han ble klar over hvor mye han betydde for meg.
Onkel Tor, du var den beste onkelen, ingen tvil!!
Jeg fikk ikke kommet meg til din begravelse, men nå som jeg bor i Drammen så besøker jeg din grav hver gang jeg er innom Svelvik.
Tante Inger sørget for at du fikk natursteinen som matchet deg, med den og stedet der du ligger ved Svelvik kirke har vi et fint sted å minnes deg.
Jeg var ved din grav sist lørdag. Jeg hadde som alltid et par planter med, for det er aldri noen planter i blomstring når jeg kommer til din grav. Det synes jeg er leit. Jeg hadde litt dårlig tid denne gang, det beklager jeg, skulle rekke en buss. Men jeg fikk tilført litt farger til graven din, og en liten pynt, en sommerfugl som jeg er spent på om er der neste gang jeg kommer.
Jeg røsket hurtig vekk litt løv, og fikk satt frem figurene som var gjemt under inni alt ved gravsteinen. Kommer tilbake igjen.
Det var nå i helga som var, på lørdag. Snuppen min og jeg hadde tatt bussen herfra Drammen til Svelvik for å se litt på ‘livet’ der under Svelvikdagene.
Vi hadde bestemt oss for å se litt i bodene, kjøpe litt lodder på tivoliet og spise litt i sentrum før vi etterhvert skulle dra på fest til ei venninne som har som tradisjon å lage en ordentlig fest under Svelvikdagene.
Med ordentlig fest så mener jeg langbord, høy musikk, grilling, bading, karaoke, drikking og masse folk og moro fra Svelvikdagenes begynnelse til slutt.
Men altså, mens vi tråkket rundt i sentrum der, i det nydelig været som var ble jeg så oppslukt i omgivelsene at jeg glemte å følge med for små mennesker og firbeinte venner. Så plutselig gikk jeg på noe, og kjente at jeg tråkket på og fikk lagt hele min vekt på noe. Og det var ei lita jente på cirka tre år. Lille jentebarnet. Jeg tråkket på hele den ene foten hennes og fikk lagt hele min overvektige vekt på henne. Jeg fikk sååå vondt i meg. Men det kom ikke en lyd fra henne.
Jeg bøyde meg ned og beklaget og strøk henne på kinnet. Hun smilte bare og sa: “det gikk bra”!
Tøff!!
Jeg vekslet noen ord med foreldrene, som også tok det hele med knusende ro og store flotte smil.
Godt at de tok det bra også, for jeg har møtt foreldre som reagerer med panikk og sinne før de vet om noe er gått galt eller er vondt. Og da overfører de redsel på barnet sitt. Så denne jenta som allerede var så tøff, blir nok en enda tøffere voksen. Det er bra!
Resten av turen var fin den. Det ble digg mat, kul fest, og et gjensyn med masse herlige folk!
