En jeg kjenner postet i dag bildet over på sin Facebook-side med teksten som dere ser. Jada, han skal være så snill og god, politisk korrekt, inkluderende, ja til mangfold, aksept, likeverd og videre og så videre. Kunnskapen om slike ideologiske plagg som hijab, nikab, chador, burka og så videre er visst fullstendig fraværende. Helt fullstendig fraværende!
I juli gikk en video fra Iran viralt, Lily Bandehy som flyktet fra Iran og islam postet denne videoen, og jeg så den. Nå mens jeg skriver spilles den videoen av inni hodet mitt, jeg hører hylene og skrikene, det var helt grusomt. Det er en video jeg dessverre aldri kommer til å glemme, nesten på lik linje med videoen jeg fikk i innboksen min da islamistene i Marokko halshugget Louisa Vesterager Jespersen og Maren Ueland fordi de ble regnet som fiender av Allah og fordi de ikke dekker seg til på islamsk vis. Til sammen var 24 av 43 menn tiltalt i saken. 4 ble funnet skyldige og straffedømt, selv om de alle mente dette var en riktig islams handling, slik som profeten Muhammed hadde veiledet dem til.
Forferdelig grusomme videoer, den fra Marokko så jeg ufrivillig, da jeg ikke visste hva det var da jeg åpnet den. Jeg så bare sekunder, så klikket jeg meg ut. Ble uvel, en venninne kastet opp. Videoen fra Iran derimot så jeg frivillig, men jeg angret umiddelbart at jeg så den, for jeg ble faktisk dårlig etterpå av den også. Likevel mener jeg at det var bra denne siste ble delt, for folk burde bli opplyste hva dette handler om, og slutte dele slikt tøys som han jeg kjenner som delte bildet overfor. Videoen jeg snakker om ble etter kort tid fjernet fra Facebook, flere som delte den ble utestengt en måned fra plattformen. Men jeg skal fortelle dere hva den viste.
Videoen viste en 12 år gammel jente i Iran da hun ble arrestert og mishandlet, fordi hijaben hennes var ikke helt på plass. I videoen så man også at folk prøvde å stoppe militærbilen for å få jentungen fri. Dessverre klarte de ikke det, og jenta ble mishandlet til døde. I Iran blir små jentebarn, og kvinner arrestert og utsatt for tortur hvis de ikke bærer hijaben riktig, eller hvis noen hårstrå vises. Kvinner har ikke noe verdi, og gjør de «feil» som dette risikerer de å miste livet. Kvinner blir avlivet med tortur, rett og slett.
Det er ikke bare i Iran at kvinner mister livet for å ikke bære islamske symbolplagg som hijab riktig. Og så sitter vi på våre høye hester her i Norge hvor såkalte «feminister» heier på hijab. Hurra for hijab liksom!! Norges politikere burde skamme seg, hijabister burde skamme seg, feminister burde skamme seg.
Alle som støtter, godtar eller aksepterer islams måte å behandle kvinner, bedriver og er delaktige i torturen og drapene. Å hyle om likeverd, aksept og inkludering og bruke hijab som symbol for den slags er jo helt bak mål. Å kalle noen for bigot for å ikke støtte islams ideologiske kvinnehatende plagg er jo absurd.
Å argumentere med at ikke alle kvinner er tvunget til å bære hijab, at mange bærer slike plagg frivillig, det er helt tullete. De som bærer slike plagg frivillig støtter undertrykkelse, vold, indoktrinering og et helvete for millioner av kvinner. Hvor frivillig er det egentlig når en blir utstøtt, torturert, drapstruet og drept hvis en velger å ikke bære hijab frivillig?
Nå må folk begynne å tenke, eller flytt til Kabul, Islamabad eller fuckings Teheran. Bli der!!
Alle som støtter slike ideologiske plagg og hva de symboliserer og medfører burde skamme seg!! Hørt om anstendighet og skamvett eller??!!
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Normalt (om det finnes such thing) så bruker hverken snuppen min eller jeg drikke alkohol i forbindelse med konserter. Altså bra konsertopplevelser trengs ikke alkohol til, det er egentlig så utrolig dumt at selv jeg blir dømmende rett og slett. Jeg minnes en Metallica-konsert jeg var på, der ble den ene etter den andre i tur og orden båret ut på bårer av ambulansepersonell, dritings, helt wasted. Morsomt å spørre de folka der dagen derpå hva de faktisk synes om konserten.
Husker også en Britney Spears-konsert jeg var på, der satt ungjentene mellom bilene på parkeringsplassen utenfor arenaen og pissa. Altså før konserten var i gang. Helt ute av kontroll, og det var elver av piss overalt. Inne på konserten var det ei slik «bærte-bærte» som ramla over meg med ølet sitt, hadde jeg kunnet så hadde jeg kastet henne ut. Altså, å rave rundt dritings er en uting som rett og slett bare ødelegger opplevelsen, ikke bare for en selv, men for andre også.
Selvfølgelig, jeg har drikket alkohol jeg også på slike arrangementer. Jeg skulle på Fleetwood Mac-konsert, da hadde jeg vært på båtcruise, og kom i land én time før konsertstart, så hun venninna jeg skulle på konserten med kom først, og hadde allerede kjøpt øl til oss før jeg ankom. Jeg var på Tons of Rock med en kompis på blant annet Ozzy Osbourne-konsert, vi drakk øl vi, det hørte liksom med festivalstemningen, men vi drev ikke og ramlet rundt, pisset overalt eller måtte bæres ut på bårer. Haha..
I går derimot gjorde snuppen min og jeg et unntak, vi tok oss et par drinker her hjemme før vi dro på konsert med LP. Det var liksom så tilrettelagt for å gjøre det. Altså det var lørdag, og lørdag er jo festedagen vår, atpåtil så var jo konserten rett nedi gata her. Vanligvis når vi drar på konserter så må vi jo utenbys, med lang reisevei til og fra, så da går jo kvelden bort med det. I går var det jo bare å rulle ned bakken her, og så var det jo bare å jukke seg oppover igjen etterpå.
Som sagt det ble et par drinker først, ikke merkbart, men akkurat sånn at man hadde litt i blodet når konserten var over, så kunne vi fortsette festen. Så det gjorde vi, dro hjem til oss sammen med et vennepar, vorset et par timer til, så dro vi ut på byen. Først Lauritz, så Old Irish, har ikke jeg fått kårånna nå, så er viruset utryddet eller har forflyttet seg til Pluto. Uansett, kvelden i går var fantastisk amazing moro, jeg hadde det helt konge, selvsagt, dere vet, kongen på balkongen.. haha!!
Men omsider, til poenget. Det beste med kvelden i går var konserten. Det var skikkelig kanin-orgasmisk, det var homp-homp megaråbra. Det der var over all forventning. Altså, når vi spiller LP her hjemme, når noen hører LP for første gang, så er alltid første tilbakemelding om stemmen hennes. Den er helt RÅ, det er INSANE. Og når en da kommer på konsert og hører sådan stemme, og da innser at når den dama spiller inn musikk, så trenger hun ikke flere innspillinger for så å måtte klippe dette og sette sammen på sådan måte som artister helst gjør. Hun trenger bare «one-take».
LP er dronninga av vokal. Aldri i hele mitt syndige liv har jeg hørt noen synge så bra live. Aldri!! Og det skal jeg si dere kjære venner, jeg er en skikkelig konsert-hore-homo. Altså, det finnes mennesker som har vært på flere konserter enn meg, men jeg kjenner dem ikke.
INSANE var det, musikalsk og vokalmessig var det umulig å framføre dette bedre. Set-listen, sangene, 20 låter av ren perfeksjonisme. Hun hadde så virkelig valgt riktig hele veien, og satt det hele sammen mesterlig. «When We touch», «Goodbye», «Girls Go Wild», «Everybody’s falling in love», «When We’re high», «No witness», «Strange», «How long can you go», «The one that you love», «Can’t let you leave», «Muddy Waters», «Recovery», «Churches», «My Body», «Other people», «Yes», «Tightrope», «One last time», «Special» og selvfølgelig «Lost on you».
Altså vanligvis bruker jeg å kunne velge meg en favoritt for kvelden, noen høydepunkter, men her var det fra begynnelse til slutt bare et eneste stort høydepunkt. Mange vil vel sikkert mene signaturlåten hennes «Lost on you» som hun avsluttet med toppet det hele, men jeg mener at hele greia var som sagt et eneste stort høydepunkt. Låta «Churches» fikk en helt ny dybde og mening, og «My Body» ble en skikkelig power-låt. I dag spilles enda «One last time» inni hodet mitt, og jeg tar meg selv stadig i å begynne synge på «How long can you go». Dette var LP’s første og eneste konsert i Norge, og jeg kan trygt si at det er lov å misunne oss 1200 som var der. Virkelig, dette var helt RÅTT og INSANE. How loooong can you goooooo.. ❤️
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Nå er det igjen søndag, noe dere sikkert har fått med dere, haha.. Grunnen til at jeg påpeker akkurat dét er fordi, som forrige søndag, så er det tid for oppsummering av de korte morbide krimhistoriene fra virkeligheten som jeg har delt med dere her på bloggen i snart to uker.
For de av dere som ikke har fått dette med dere, så har det seg altså slik at hver morgen i uken har jeg begynt å dele en slik historie for hver dag. Hver historie har noe spesielt med seg. For noen er dette interessant og fascinerende, for andre er det ekkelt og frastøtende, men det er også lærdom og kunnskap, det er historie, kriminelle historier fra virkeligheten.
Det har gått to uker, første uka med fire historier, og denne uka som vi avslutter nå har det blitt delt seks historier.
I hvert innlegg er det link til Wikipedia eller annen kilde om den enkelte person eller sak. Ved å klikke der kan dere lese mer hvis dere er interessert. Dere kan også søke på internett ellers om dere vil vite enda mer. Noen av historiene er det skrevet bøker om, noen er filmatiserte.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Heisann igjen, her blir det ikke skrevet mange ordene. Snuppen min og jeg har tatt et par drinker, vi er underveis til konsert og vi er bortimot hundre prosent sikker på at dette blir knallbra!! Jaggu dukket det opp noen på nettet som ikke kunne dra på konsert allikevel, så da fikk vi billettene og tar med oss ett vennepar.
Etter konserten fortsetter festen hjemme hos oss tenker jeg!
Anyways, siden dette ble slik et kort innlegg, så kan dere heller lese mitt forrige innlegg som dere finner hvis dere klikker HER, eller dere kan høre på den kule låten som jeg har lagt med video til under her 👇🏽 eller best av alt, gjør begge deler!! 😜 Riktig fin lørdagskveld til dere alle, you rock, «see» yah!!
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Innimellom kommer det en del kommentarer i kommentarfeltet her på bloggen. Mest fra andre bloggere, men også noen andre. Jeg føler det har dødd ut litt i det siste, andre bloggere flest har sluttet å «besøke» meg. Det er greit, jeg skjønner hvorfor, selv om jeg savner noen, fordi jeg den gang trodde vi hadde en god tone og var bloggvenner.
Jeg hadde et innlegg nylig der jeg i bunn og grunn ramset opp alle bloggene jeg er innom og leser, og det viste seg å være passerte 30 stykker. Og da ser jeg jo i kommentarfeltene der jeg leser at alle bloggerne som før brukte «besøke» meg er enda like aktive i kommentarfeltene. Så det er jo ikke fordi de er opptatte eller på ferie at besøkene har stanset opp.
Jeg tenker de sluttet besøke meg etter jeg flere ganger gikk ut om at det er veldig mange bloggere som ser ut til å støtte hets og mobbing, at veldig mange bare lar slike ting fare. Jeg stilte spørsmål om de var slik i barn- og ungdomstiden også. Bare stod og så på at han gutten eller jenta i klassen ble utsatt for løgn, baksnakking, mobbing, fysisk og psykisk vold. Påminnelsen jeg ga om at det å bare stå å se på er å være medskyldig, det var vel et faktum som ble for tung å svelge. Det er jo sannheten da, men løsningen da for mange er å snu seg vekk, fortrenge, late som om de ingenting vet, late som om man ikke var en del av det. Jeg så mye slikt i oppveksten, og det rare er at voksne folk er enda verre. Så nei, jeg er ikke lei meg for at sådanne mennesker viker vekk fra meg, jeg er heller glad for at de bekrefter at det er slik de er, så vet jeg det.
Det har vært belastende å bli angrepet med usannheter og løgner i offentlighet via blogger, det var frustrerende å bli forfulgt og skrevet om i negativ retning hvor ting ble bevisst fremstilt annerledes enn slik ting faktisk var og er. Så da ble det fortvilende å se på at folk støttet disse som holdt på med dette, kommenterte innlegg, postet hjerter og klappet på skulderen. Mens jeg selv måtte svelge min stolthet over at jeg ikke er like tykkhudet som før, og leverte inn en politianmeldelse.
Saken ble nylig forkastet av politiet, ikke uventet. Og da var det i gang igjen her på blogg. Rett etter beskjeden fra politiet kom på Altinn, så ble det postet innlegg. Flere løgner og usannheter. Denne gang hadde jeg ingen stolthet å svelge, så jeg påklaget saken umiddelbart.
Selv om kommentarfeltet mitt ikke har vært det mest aktive gjennom sommeren så har det vært noen, og i de kommentarene har det dukket opp en del spørsmål, som jeg selvsagt har svart på der og da i kommentarfeltet, men som jeg nå har samlet og svarer på her i plenum.
Hvordan tenker du om framtiden, har du noen tanker?
For noen år siden prøvde jeg ikke tenke på mye på det, livet lærte meg tidlig at det mer enn ofte tar uventede vendinger, og ting blir ikke som man planlegger. For eksempel utdannet jeg meg som hjelpepleier og kokk, men jobbet mange år i helt andre stillinger og endte opp som pedagogisk medarbeider i barnehage, som da også ble den jobben jeg trivdes best, og som jeg gjerne skulle fortsatt med. Livet ville det ikke slik jeg tenkte om framtiden, så jeg ble litt sånn én dag av gangen, lev i nået. I dag handler det mer om å gripe muligheter når de dukker opp, samtidig som jeg verdsetter det jeg har. Framtiden er en illusjon, kjærligheten er ekte.
Tenker du noen gang å flytte tilbake til nordnorge?
Nei! Jeg er rusmisbruker. Da jeg var 10 år begynte jeg å røyke og drikke alkohol. Da jeg var 13 kom det hardere stoffer i livet mitt. Jeg havnet i et belastet miljø av kriminalitet, vold, selvmord og drap. Som barn og ungdom ble jeg utsatt for en rekke overgrep. Jeg kom meg aldri helt ut av det da jeg bodde der jeg vokste opp eller nærliggende, så nå er jeg så langt unna her i landet som jeg kan komme, og de 16 årene jeg har bodd her har jeg ikke hatt narkotika i livet mitt, jeg har en samboer jeg har vært sammen med hele veien, vi har to flotte jenter, kjøpt leilighet, reist og gjort mye spennende sammen. Jeg har funnet meg selv, og privat har jeg et lykkelig liv sett i det store bildet.
Hva er ditt beste triks når det gjelder å komme tilbake igjen i bloggingen?
Jeg liker ikke ‘triks’, jeg ser overdådige overskrifter, clickbaits, personer som bruker barn, veneflon, sykdom, munnbind, stakkarsliggjøring, usannheter og eventyr for å trekke klikk til bloggen. Det funker, og det kan funke lenge. Men er det det som skal være ens ettermæle, hva en ønsker å bli husket for?
Jeg tenker at å komme seg ut, se, oppleve, være sosial og engasjert, få med seg hva som skjer i samfunnet. Tenke hvor en selv står og hva en mener om det som skjer rundt en. Jeg ser folk er naive, jeg ser at mange er enten er uvitende og blinde. Det er rart, for noen liker å påberope seg å være politisk engasjerte, bevisste, men når alt kommer til alt så kommer det fram gjennom ytringer, som feks blogg at man ikke er det.
Jeg leste et innlegg av en blogger som skrev at det flyter med kokain i norske ungdomsmiljøer, og en annen blogger som angivelig vet bedre, vet alt om alle, og i det hele tatt skrev «det visste jeg ikke». Altså, at det flyter med kokain, heroin, amfetamin, ghb, etc i samfunnet, er jo ikke noe nytt. Det har det gjort i mange tiår. Det er mange voksende farlige ukulturer og ideologier i samfunnet som enkelte bare gjør seg blinde for og benekter eksisterer. Når disse blir konfrontert så svarer de med å slenge karakteristikker og stigmatiseringer om de som belyser dette. Som om det gjør problemet mindre!!
Da tenker jeg det er viktig å belyse ved å være opplyst. Andre gode metoder for inspirasjon er å lese, alt mulig, gjerne også andre blogger. Finne hva som engasjerer, eller skap engasjement selv rundt noe.
Kommer du til å blogge hele livet?
Heller tvilsomt, men samtidig ikke usannsynlig.
Jeg lurer på om du er av typen som er spontan, eller om du legger planer for det meste?
Jeg var ganske spontan, jeg pakket bagen og bare reise av sted. Bodde i Christiania noen måneder, Oslo, Trondheim. Hit og dit. Plutselig satt jeg på et fly til Paris, så Nederland, deretter Marrakesh og så videre. Ikke planlagt, bare suste av gårde og havnet i de mest uventede situasjoner, posisjoner og stillinger. Nå må ting planlegges mer, jeg har samboer, jentene, medisiner og medisinsk utstyr.
Og nå har vi jo denne verden da med all sin galskap med virus, World Economic Forum og deres agendaer, utgifter på livets nødvendigheter som har doblet seg over natten, og kan dobles ytterligere. Jeg tenker planlegging er lurt, luft og kjærlighet er det eneste som ikke koster penger. Om en ikke er så opptatt av penger, så er det likevel viktig å håndtere dem riktig. Men selvfølgelig, hvis jeg plutselig nå finner ut at jeg skal stikke å besøke «Gryende» i Askim, så gjør jeg det, og om jeg finner ut at i kveld har jeg lyst å feste så gjør jeg det.
Hva sårer deg mest, av det andre mennesker kan si til deg?
Jeg har aldri vært spesielt nærtakende og latt meg bli såret. Jeg har heller reagert med sinne fordi vedkommende ønsket å såre meg. I nyere tid er jeg blitt bløtere og blir lettere såret, men av samme årsak, når noen bevisst går inn for å såre. Jeg merker lett forskjellen på en lite gjennomtenkt og spontan kommentar kontra bevisste handlinger. Det jeg omtalte øverst i dette innlegget handler om bevisste handlinger. Så det som sårer meg mest er hvordan mennesker bevisst begår handlinger for å ramme, for å gjøre andre vondt.
Hva syntes du om jenter som har tatt silikon?
Håper dem er fornøyde. At puppene ikke sprekker eller sådan. Hvem de er ligger ikke utseendet, selvbilde, selvfølelse og selvtillit ligger ikke i utseende. Det viktigste er å være tilfreds inni seg, ikke utenpå, selv om det kan være en medvirkende faktor.
Har du søsken?
Ja.
Hvordan er dine foreldre?
Min far er død og min mor er stille.
Hvordan gutter eller menn liker du?
Ikke hatt noen spesiell type annet enn at jeg liker ikke pappagutter, og jeg har merket meg at alle jeg har likt eller vært tiltrukket av har vært eldre enn meg selv.
Har du hatt korona?
Ja, fikk påvist korona i månedsskiftet juni-juli. Nei, jeg har ikke latt meg injisere med mRNA-eksperimentet, men jeg har tatt mange andre vaksiner. Så jeg er ikke vaksinemotstander, selv om noen liker å skrive det om meg i bloggene sine. Jeg har heller ikke noe imot mennesker med andre nasjonaliteter eller hudfarger, som også noen bloggere liker å skrive i bloggene sine. Det er rart hvordan andre mennesker får seg til å lage historier om andre i forsøk på å hevde seg selv.
Takk for interessen, og ha en kjempefin lørdag!!
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Heisann og god morgen alle sammen, i dag skal ikke dagens korte krimhistorie handle om noen kriminell gjerningsperson, i dag er det offeret for den morbide kriminelle handling det skal handle om..
I året 44 før Kristus ble Romas enehersker Gaius Julius Cæsar utnevnt til diktator på livstid. Dette førte til at hans motstandere ble enda ivrigere på å få ham ryddet av veien. Kort tid etter, samme år, ble han myrdet. Bak komplottet sto omtrent 50 senatsmedlemmer. Julius ble drept på det som i den romerske kalenderen var kjent som idus martia, altså den femtende dagen i mars.
Julius Cæsar besøkte senatet selv om både kona og en ‘seer’ hadde advart han mot det. De skal ha sett hendelsene i drømmer. Cæsar ble overfalt straks han kom inn i senatssalen, og påført 23 knivstikk.
Da testamentet ble offentliggjort, viste det seg at Cæsar hadde begunstiget hver innbygger i Roma med 300 sestertiuser. Senere ble navnet hans utgangspunkt for den tittelen som alle herskere av Romeriket bar etter ham, det ordet vi kjenner som keiser/cæsar.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
I dag var det jeg som laget til frokost, for det ble frokost, ikke brunsj. Jeg var oppe veldig tidlig, prøvde å sove litt til, men det var ikke mulig. Så jeg har ikke vært helt uthvilt i dag, men det går bra. Med årene blir man jo på en måte vant til både fatique og pustestopp, våkne ørten ganger i løpet av natten og såder, samtidig som man ikke blir vant til det. Heldigvis ikke like skummelt nå som det en gang var, lenge siden man har holdt på å dauue liksom. Bank i bordet!
Anyways, jeg stod opp tidlig, klarte ikke vente på snuppen min som har frihelg. Han liker å ordne til frokost, men jeg var bare sååå klar for røykalaks, diverse oster og eggerøre. Og så bråket jeg litt ekstra, så da tok det ikke lange tiden før jeg hadde tre par øyne inne på kjøkkenet som fulgte hver bevegelse jeg gjorde med sine blikk.
Det var overskyet på starten av dagen, men sp ble det sommer, sol og deilig igjen. Jentene fikk seg tur først, så har man vært på sykehuset og skrevet ut billettene til konserten i morgen. Hellige kaninmåne hvor vi gleder oss, både snuppen min og jeg.
Ellers går jo dagene fort, og det har dagen i dag også. Ikke gjort så mye utenom at jeg har bestilt en bok, skrevet et litt omfattende innlegg om en fantstisk hund fra annen verdenskrig. En historie jeg anbefaler dere å lese om dere ikke har det allerede. Snuppen min laget middag i dag. Det ble stekt kyllingbryst, blå, grønn og gul paprika, stekt bacon og chillinudler. Var kjempegodt det også.
Nå blir det Netflix og Chill. Tenker det blir siste kveld med den spanske serien vi følger akkurat nå. Vi koser oss – riktig god helg alle sammen 🥰 Lytt!! 👇🏽
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Det er ikke mange slike bøker jeg har kjøpt. Bøker skrevet av bloggere tenker jeg på…
Tidlig i 2017 kjøpte jeg Sophie Elises første bok, debutboken «Forbilde». Det var mens hun enda var blogger. Den andre boken hun ga ut kjøpte jeg ikke. Ikke vet jeg om hun har gitt ut flere, det er ikke interessant. Jeg skrev en anmeldelse om den første boken da, etter jeg hadde lest den. Den anmeldelsen kan dere lese HER.
Derfra tok det mange år før jeg kjøpte noen bok skrevet av en blogger. Det var faktisk i år, tidlig i mai, da kjøpte jeg boken «Livet er ikke over før det er over…» som er skrevet av Vivian Brosvik som drifter bloggen «Mamma på hjul». Min anmeldelse av den boka kan dere lese HER.
Nå har jeg altså bestilt min tredje bok skrevet av en blogger. Denne gangen er det journalist, forfatter og blogger Torjus Dølo som drifter bloggen med samme navn jeg har bestilt bok fra. Boka heter «Slipset i Istanbul», så mye mer vet jeg ikke. Jeg kan si litt om hva han selv skriver om boka: «Er den oppmerksomhet verdt? Litterære kvaliteter? Ja, ellers ville jeg aldri latt den trykke. Noen få har lest den, deriblant døtrene mine. De er tause… det tar jeg som et godt tegn». Dere finner boken HER.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Etter at jeg postet for noen dager siden et innlegg om Sant Bernhardshunden Bamse fra Norge som ble krigshelt ble jeg kontaktet av en anonym leser. Vedkommende spurte om jeg ikke kunne skrive historien om tidens første terapihund. En «krigshund» ansatt i Fifth Air Force og 26th Photo Recon Squadron under annen verdenskrig.
Jeg klikket meg inn på Wikipedia og diverse artikler om hunden, og jeg fant det så utrolig fascinerende og helt fantastisk å lese om denne hunden. Jeg fant det også både underholdende, morsomt og spesielt at her snakket vi ikke om noen Sant Bernhard, Rottweiler, Dobermann, Schaefer eller noen stor sterk skummel kar som jeg først antok da jeg leste ordet «krigshund».
Så da starter jeg med å fortelle om Slaget ved Luzon på Filippinene første halvår i 1945 hvor det var slik at hver dag angrep flere japanske fly den allierte flyplassen der. Dette var ved Lingayen-bukten på Luzon, den største av de filippinske øyene. Disse stadige angrepene ødela kommunikasjonen på stedet og amerikanerne trengte raskt å føre telefonlinjer gjennom et rør som strakte seg omtrent 22 meter under jorden, fra basen til tre separate skvadroner, men problemet var, de manglet riktig utstyr.
Røret var bare 25 centimeter i diameter, og den eneste måten å sette ledningene på plass på ville være å gjøre jobben for hånd, det vil si å la dusinvis av menn grave en grøft for å få ledningene under jorden. En farlig jobb som ville ha tatt dager og ville utsatt mennene for enda mer risiko under de konstante fiendtlige angrepene. Så i stedet satte de sitt håp til en ukonvensjonell løsning: å sende en bitteliten Yorkshire Terrier gjennom røret med en snor knyttet til kragen hennes. Snoren kunne deretter brukes til å tre ledningene gjennom røret.
Eieren av denne modige lille Yorkshire Terrieren, korporal William «Bill» A. Wynne, en ung mann på 22 år fra Ohio, som hadde tatt den vesle hunden til seg mens han var utstasjonert i New Guinea, ropte på henne og lokket henne frem. Den lille hunden nådde den andre siden, kommunikasjonsnettverket ble etablert, og hun ble hyllet for å ha reddet livet til rundt 250 menn og 40 fly den dagen. Men i årene som kom oppnådde denne lille Yorkien enda større anerkjennelse for sin helbredende effekt på sårede soldater.
Da Bill Wynne først møtte denne hunden i mars 1944, da stasjonert ved U.S. Army Air Corps i New Guinea, virket denne lille jenta nesten for liten til å bli tatt seriøst. Hodet hennes var på størrelse med en tennisball, hun veide kun 1,8 kilo og var bare en penislengde høy. En kamerat av Wynne hadde funnet henne i et forlatt revehull ved siden av veien. Hun var underernært, mager og skamklippet, fordi kameraten mente den lille hunden var for varm under all pelsen. Hun så derfor ut som noe «katten har dratt inn».
Wynne derimot, var vokst opp med hunder, og han bestemte seg for å ta vare på denne lille snålingen, og kjøpte henne av kameraten for to australske pund, som var litt penger den gang. Så døpte han henne til «Smoky». Og i løpet av det neste halvannet året cirka overlevde disse to over 150 luftangrep, tyfonen ved Okinawa, og 12 kampoppdrag sammen.
Disse to var blant annet i New Guinea-jungelen og Rock Islands, og led under primitive forhold, bodde i telt i ekvatorial varme og fuktighet. Smoky sov i Wynnes telt på et lite filt-teppe. Hun delte Wynnes små matrasjoner. I motsetning til de «offisielle krigshundene fra andre verdenskrig, hadde Smoky verken tilgang til veterinærmedisin eller et balansert kosthold utviklet spesielt for hunder, likevel ble hun aldri syk. Ved et tilfelle reddet hun livet til Wynne da hun fikk advart han i forkant av et angrep hvor åtte menn ble fanget i brann som de fikk avbrutt.
Så kom dagen at Wynne fikk denguefeber og ble sendt til et lite sykehus. Der lot sykepleierne og andre pasienter seg sjarmere av denne vesle jenta og historien hennes, og dermed ble hun med pleierne og besøkte andre sårede soldater. Wynne la merke til hvilken kraftig effekt hunden hadde på soldatene rundt ham, hvordan Smoky lettet opp stemningen, ikke bare med hennes tilstedeværelse, men også med hennes personlighet. Hun gjorde triks som Wynne hadde lært henne, og soldatene lot seg underholde og lo.
Da han drev å lærte Smoky grunnleggende kommandoer tok hun det veldig lett, og de to tok steget videre, dermed lærte hun seg blant annet å spille død. Når Wynne pekte en finger mot henne og ropte «pang» så falt hun i bakken. Ikke nok med det, man kunne gå bort til henne, stikke og pirke henne, løfte henne opp fra bakken, og hun ville fremdeles være «død». Til annen kommando ble gitt. Hun lærte også å gå på line, altså gå på en stram snor. Hun kunne kjøre selv på sparkesykkel, hun hoppet med fallskjerm fra nesten 10 meter i luften, ved å bruke en fallskjerm laget for henne. Hun lærte til og med «stave» sitt eget navn. Smoky tok de store utskårne bokstavene i munnen sin mens Wynne ropte dem til henne.
Smoky ble beryktet, en slags kjendis og mens Wynne og Smoky var på rekonvalesenspermisjon i Australia, ble de invitert til å opptre for pasienter på noen sykehus. Det var tydelig at den lille hunden gjorde bemerkelsesverdig inntrykk og en forskjell i livene til sårede pasienter i rullestoler, alle elsket Smoky.
Trenden tok til med å bruke hunder til rekonvalesensbehandling. På samme måte som patriotiske eiere meldte hundene sine frivillig til å tjene med amerikanske styrker som kjempet i utlandet, tok de med seg kjæledyrene sine for å tjene som sykehushunder for å gi oppløfting for skadde soldater. I 1947 hadde sivile donert rundt 700 hunder. På mange måter var disse hundene de første terapihundene, hvis helbredende evner ikke bare ble anerkjent, men også utnyttet med stor effekt.
I sin levetid fikk Smoky mange ærespriser og denslags. I 1944 kåret magasinet «Yank Down Under» henne til «Champion Mascot in the Southwest Pacific Area». Smoky ble også kreditert med tolv kampoppdrag og tildelt åtte kampstjerner.
Etter at krigen var over, fortsatte Wynne og Smoky å turnere på sykehus, og brakte handlingen til restituerende soldater hjemme. De besøkte Hollywood og de var med på en rekke TV-sendinger. Smoky trakk seg tilbake i 1955, og hun døde i søvne to år senere i 1957 i en alder av 14 år.
Nesten 50 år senere, på «Veterans Day», altså 11. november 2005, laget Susan Bahary en bronseskulptur i naturlig størrelse av Smoky sittende i en GI-hjelm. Denne på toppen av en to-tonns blå granittstein. Den er plassert over stedet der Smoky ble lagt på hennes siste hvilested i Lakewood, Ohio. Dette monumentet er dedikert til «Smoky, the Yorkie Doodle Dandy, and the Dogs of All Wars».
Tusen takk til min anonyme leser som viste meg veien til denne fantastiske historien som jeg rett og slett ble beveget av flere ganger. Jeg kjenner her og nå at jeg er rørt av hvor store disse små er 🥰
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
God morgen, og velkommen til bloggen som nok en gang starter dagen med en kort krimhistorie fra virkeligheten. Denne gang om den nå superberømte psyko amerikaneren Theodore «Ted» Robert Bundy (1946-1989) som benyttet seg av sin veltalenhet, sin ekspertise og sin sjarm når han blant annet utga seg for å være politimann.
Bundy ble uteksaminert fra University of Washington med en grad i psykologi i 1972.
I årene 1974 til 1978 lokket han minst 28 unge kvinner til avsidesliggende steder, der han kvalte eller slo dem bevisstløse, voldtok og drepte dem. Han har tilstått over 30 drap, og enkelte etterforskere mener han har så mange som 36 drap på samvittigheten.
Bundy parterte kvinnekroppene og gravde dem ned på forskjellige steder for å dekke sine spor.
Han ble arrestert i 1976 og insisterte da på å forsvare seg selv i retten. Han fortalte aldri når og hvor det hele startet, hvem som var det første offeret. Etter flere rettssaker ble han til slutt dømt til døden for tre av alle disse titalls grusomme drapene som han hadde begått.
Ted Bundy ble henrettet i den elektriske stol i Florida den 24. januar 1989.
Alle har vel mest sannsynlig hørt om Ted Bundy, at han var en seriemorder og sådan, det er skrevet bøker og laget mange filmer om han, blant annet filmen «Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile» fra 2019 som ligger på NetFlix.
For meg i dag er det ikke sjokkerende å høre om han, eller lese meg opp om han. Men når jeg nå oppdaterte meg om Bundy så ble jeg faktisk mer sjokkert over dette kvinnemennesket Carole Ann Boone som giftet seg med Bundy i 1980. De forble faktisk gift i hele seks år og de fikk en datter sammen, Rose Bundy. Rose ble født i 1982.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
