Flere jeg kjenner har i det siste delt en status på Facebook om selvmord, det er en tekst som er skrevet av noen for flere år siden. Den blir kopiert og limt en periode, så blir den borte, så kommer den tilbake. Det er veldig bra at den kommer tilbake, for dette er viktig!
Alltid, men spesielt i disse dager synes jeg det er uhyre viktig å sette fokus på psykisk helse. Mental helse. Så derfor bestemte jeg meg for å dele denne statusen jeg også, men så ombestemte jeg meg. Jeg fant ut at jeg heller skal bruke teksten til å fortelle litt om hvorfor jeg personlig føler at det er viktig å rette fokus mot psykisk helse, suicidale, deprimerte og selvmord. Derav dette innlegget.
Som «klipp og lim» statusen folk deler på Facebook forteller så er det nettopp slik at «mange tror (og mener) at det å begå selvmord er et egoistisk trekk, en egoistisk handling. At personen som begår selvmord ikke bryr seg om sine kjære som blir igjen».
Klarer dere forestille dere hvordan personen har det? Hvor sterkt og intenst det må være for å kunne begå en slik en handling? Hvor håpløst?
Jeg har selv hatt mange venner som har tatt eget liv. Mange nære venner som jeg delte mesteparten av min ungdomstid sammen med, og opplevelser. Noen som betydde mye i tykt og tynt. Jeg misbruker ikke ordet venner, venner er for meg viktige personer som en har sterke følelser for inn i hjerterota. Jeg vet ikke alle tenker likt som meg når det gjelder venner, folk i dag har jo ‘vennelister’ med 1466 personer. Ikke jeg.
Som tenåring var jeg rusmisbruker, jeg vanket alle mine tenår i et miljø med rusmisbrukere. Veldig mange av vennene mine brukte rus som en «virkelighetsflukt» etter å ha vært utsatt for vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep, voldtekt, psykisk mishandling, religiøs terror, foreldre som hadde forlatt dem, mobbing og traumer.
Dette med rus er også noe folk har mange oppfatninger om som for meg ikke henger på greip. For mange har rus vært og er en redning, en selvmedisinering for å overleve vonde følelser som ingen kan forestille seg, angst, nerver, depresjoner, ptsd og så videre. Listen er lang. De fleste blir ikke rusmisbrukere for at det virker så attraktivt, kult og moro, men for å overleve smerter få kan forstå. Noen er nysgjerrige, men de som blir avhengige av dette ligger som oftest noe dypere bak.
Når rus er ulovlig og systemet fungerer slik at rusbrukere blir jaktet på av blant annet barnevern og politi, og at en blir straffet i stedet for å få hjelp. Når en da får livet mer ødelagt enn det allerede var, det gjør ikke situasjonen bedre akkurat, tvert imot.
Jeg har hatt nære venner som har hengt seg, skutt seg, druknet seg, tatt overdoser og.. nå føler jeg det presser i brystet når jeg begynte å tenke på dette. Jeg har funnet selvmordsbrev, jeg har sagt i fra, men min venn fikk ikke hjelp. Livet er mye trist. Mye urettferdig. Mye uvitenhet. Jeg har nær familie som har prøvd å ta sitt eget liv, og jeg har selv vært så nært bunnen at jeg ikke har hatt lyst til å være her mer.
Når man faller utenfor et stup er det kort vei ned, overlever man så er det veien opp igjen som er lang og krevende.
Når denne statusen som nevnt deles på Facebook, så kan jeg signere for dens legitimitet når den som opprinnelig har skrevet teksten forteller at «når en person kommer til det punktet at de virkelig tror at deres kjære vil ha det mye bedre uten dem så handler dette om psykiske lidelser, ikke egoisme».
Sannheten er at traumaer som nevnt over, stigmatisering, overgrep og vonde opplevelser kan medføre psykiske lidelser som angst og depresjoner. Disse er forferdelige sykdommer og synes nådeløs.
Veldig mange flere enn en tror har vært nær kanten og enda flere har mistet venner og kjære til selvmord. Dette er ikke temaer som blir snakket så mye om, men burde bli det. Vi trenger alle mer kunnskap om hva psykiske lidelser er og hva som skjer når noen velger å ta eget liv. Dette kan også bearbeide følelser hos de etterlatte, å bare snakke om det. Bevisstgjøring fjerner også inntrykket om at en slik handling er en egoistisk handling.
Hvert år er snuppen min og jeg med på noe som heter «Broløpet» her i Drammen, for å sette fokus på psykisk helse. Det er viktig å være tilstede for hverandre og ikke feie psykiske lidelser under teppet. Vi må heller bli mer bevisste om at dette er like viktig, om ikke viktigere å ha fokus på, enn fysiske sykdommer. Alle har en mental helse. De usynlige lidelser er som oftest de verste.
Hvis du leser dette så vil jeg be deg om én ting, finn ut hvor i din kommune det finnes tilbud om hjelp for mennesker med psykiske lidelser. For eksempel kommunens psykiske helsetjenester. Vit hvor en kan få hjelp!
Nå under pandemien er dette blitt viktigere enn noen gang før tenker jeg. Redd barna har påpekt at selvmordstallene har omtrent doblet seg siste året. Noen blir oversett og glemt oppi alt som skjer, vi har mistet fokus! Jeg vil be om at vi får fokuset tilbake, ikke glemmer hverandre og hva som er viktig.
Link: Psykisk helse- og rus, oppfølgingstjenester, Drammen kommune.
E-post: [email protected]
Telefonnummer: 32 04 67 00
Link til liste over hjelpetelefoner: Psykisk helse, telefonnummer og nettadresser (hele landet).
Mental Helse 24-timers åpen linje: 116 123.
Hvis det står om liv og helse ring 113 !
Holdt hodet kaldt og hjertet varmt ❤️
Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!
Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!
#mentalhelse #rus #psykiskhelse #selvmord
Det står virkelig respekt av hvordan du har klart å komme deg helskinnet igjennom all den dritten du har vært igjennom, ass <333
Selv fikk jeg mitt første, virkelig brutale møte med selvmord i 9-10 årsalderen da min kusine tok livet sitt som 17 åring. Dette var datteren til min fars bror som hadde gått bort noen år tidligere, slik at faren min nærmest ble en slags reservefar for de 3 etterlatte barna, i tillegg til at min farmor bodde i underetasjen..
I vår familie, ble så en gigatragedie gjort enda værre ved at INGEN av de berammede har nevnt hverken henne eller omstendighetene rindt selvmordet til dags dato bortsett fra mamma og jeg. Jeg har spurt pappa som voksen, og han sier han rett og slett ikke takler det. Men det begynner jo med at farmor, som i alder kunne vært min oldemor, da hun fikk min far i slutten av 40-årene, var stekt preget av den oppfatningen at dette var en skam. Jeg husker spesielt godt hun så på meg, gravalvorlig i blikket, og sa; 'Dette snakker vi ikke om til utenforstående, Gry!..'
Takk, og takk for at du forteller. Det er akkurat det du har opplevd som blir så feil. Skam-stemplet må bort, dette må opp og frem, snakkes om, det er da man kan hjelpe der hjelpen trengs. Klem til deg 😘
Det er igrunn helt utrolig at vi ikke har kommet lenger. Menneskeheten er fryktelig treg. Alle har en psykisk helse, og selvmord kan ramme oss alle, psykisk syk eller ikke. Så jeg en enig! Dette må forontes og snakkes om og snakkes ihjel, til all stigma og tabu er avskaffet! Det forebygger og det redder liv! Jeg håper vi en dag klarer å komme dit!
Det håper jeg også, dette skal ikke ties om og skyves under noe teppe fra min side i hvert fall. Åpenhet!
Hei igjen 😊👍🏻
Eg og syns det står stor respekt av deg,det du har vært igjennom og stor respekt for den du er 💐
Generelt så får eg inntrykk av at folk sliter mer nå,men det kan være fordi man har hatt mulighet for å skjule sine lidelser før nå.Det blir liksom lettere å se med litt andre øyne nå som mange har mistet fotfeste og innhold i hverdagen når de ikke lenger har sitt sosiale nettverk,jobb og i tillegg ofte minimal kontakt med venner og familie.
Hele tilværelsen er blitt et valg mellom pest eller kolera,mange som er så heldige å ha en jobb å gå til utvikler en form for angst som har fått navnet jobbvegring,folk er redde for å gå på jobb og utsette seg for smitte for deretter kanskje videresmitte nære og kjære og dette er en belastning mange lever med hver dag.Og hva med min gode kompis gjennom en mannsalder snart,grei og omgjengelig,hjelpsom og pålitelig som plutselig har isolert seg helt og har fått diagnosen sosial angst.Eller min gode venninne som ringer og skyper tydelig beruset og langt nede i vinflaska flere ganger i uken,hun som var så måteholden med alkohol før.Eller mannen til min venninne som plutselig har fått et alvorlig sinneproblem som holder på å ta knekken på hele familien og milelange ventelister på sinnemestringskurs blir jo bare en ekstra belastning.
Det er så mange skjebner de ute.Eg våger å påstå at den psykiske krisen mange står oppe i nå,er det myndighetene,helsemyndigheter og ikke minst media som har skyld i,folk er redde og det gjør seg så mange psykiske utslag.
De fleste er flinke til å prøve å holde livet sitt og sine nærmeste oppe og igang,men det rakner det og når man ikke får primærbehovene sine dekket fordi at det mangler økonomiske støtteordninger for sånne kriser verden nå står i,og når man opplever null vilje fra myndighetenes side til å gjøre noe med det,men heller gir med begge hender hjelp i milliardklassen til bedrifter som i hovedsak burde ha klart seg selv på sine overskudd,så blir jo fortvilelsen og håpløsheten og viljen til å leve bare mindre og mindre dag for dag
Hvordan rusbrukere,fattige,veteraner,psykisk syke og andre vanskeligstilte har blitt behandlet i dette velferdssamfunnet er ikke mindre enn en hjerteskjærende skandale og en skamplett på samtlige myndigheter som kunne ha gjort mer.Det er ikke pengene det står på,det er viljen.
Eg tenker jo mye på dyrs levekår og rettigheter også nå for tiden.Man vet at om ikke folk får dekket sine primærbehov så får iallefall ikke dyrene det,dyrene er de første som må lide.Eg såg en dokumentar en rolig stund en natt på jobb,den handlet om frivillige dyreværnsorganisasjoner i USA,det kom fram mye grusomt mot dyr,bla.fant de ofte dyr lenket fast i kjellere,i skog og i forlatte hus som bare skulle stå der i bånd å sulte ihjel.Det verste eksemplet var en familie med ganske store barn som hadde låst hundene sine inne i en bod i huset og der skulle de være til de var døde,datteren i huset på 12år blei intervjuet om hendelsen,de voksne turte ikke av redsel for straffeforfølgelse,noe som heldigvis blei iverksatt uansett.Disse dyrevernsorganisasjonene har i snitt mottatt dobbelt så mange bekymringsmeldinger under pandemien som ellers og når vi vet hvor mange dyr som må reddes under normale forhold så blir selve tanken på hvor mange det er nå helt umulig å tenke.
Min kjære tante forsøkte å ta sitt eget liv mange ganger opp gjennom livet,men mest etter at hun var gift og fikk tre barn.Hun hadde alt man kunne ønske seg.Hun var inn og ut på psykriatisk sykehus,men bare etter selvmordsforsøk og i begrenset tid.For å gjøre en lang historie kort så klarte hun å gjennomføre sitt forsett til slutt,i oktober i 2011.Å snakke med familien om selvmord,hennes liv sånn som det hadde vært var helt nytteløst,man fikk en følelse av at de var glad det endelig var over,de satte ikke inn en dødsannonse i avisen engang,det skulle ties ihjel og glemmes.
Så,for nesten ett år siden,i mai,rett før hans 40årsdag tok min fetter selvmord,i hans dødsannonse sto det at “han valgte å forlate oss i dag”,de ordene gjorde at vi i familien,venner og bekjente ikke har problemer med å snakke om det,filosofere over det og diskutere det.Og det er ganske befriende,kan si at for oss så er både selvmord og død et naturlig tema og helt ufarliggjort.
Etter at min sønn døde i en grusom ulykke i juli 2005,så har eg fått et forhold til døden,eg aksepterer døden,uansett hvordan den kommer,og det gjør det lettere å leve.
Eg bruker å si at livet ikke er en mening og heller ikke har en mening,livet er en opplevelse.🌺
Ha en fortsatt fin kveld og god natt,Bunnytrash😊Hilsen synskepeggy.
At livet «ikke er en mening og heller ikke har en mening, at livet er en opplevelse», det er det sanneste jeg har hørt på lenge. Takk. Og takk for at du deler, det er mye trist. Men uten tristheten så er det ingen gleder. Men det er som du sier noe ekstra trist for tiden. Jeg føler veldig på det selv at jeg tenker mye trist, og jeg skriver mye trist. Jeg er besatt på sosiale media og bloggen her. Vet at jeg burde skrive om noe oppløftende for å ikke tråkke meg selv helt ned og rakne fullstendig. Men jeg er jo bevisst på dette, så… men noe har skjedd med meg, det er helt klart, og med det sagt så kan jeg ikke engang begynne å forestille meg hvordan utrolig mange der ute faktisk har det… psykisk helse må få mer fokus rettet mot seg nå, det er ingenting som har større nødvendighet akkurat nå tenker jeg! ❤️ sov godt Synskepeggy.