Det var i 1991, jeg var fjorten år gammel. Onkelen min som bare er få år eldre enn meg hadde flyttet inn på hybel i sentrum i Harstad. Lille byen jeg vokste opp i. Rette alderen for konstant rastløshet og behov for noe å gjøre hele tiden. Fant jeg ikke på noe bedre så dro man til sentrum, og var det ikke noe liv der så kunne jeg finne på å dra innom onkelen min og ødelegge kvelden hans.

Onkel hadde ofte besøk, og der var alltid musikk på anlegget hans. Denne kvelden var det en ung frøken Rustad som stod for musikken. Hun spilte en CD og guffet litt ekstra volum på låtene «Bring me some water» og «Like the Way I do». Da skiva var over glitret det i øynene hennes så spurte hun meg om hva jeg syntes. Arrogant svarte jeg noe som at dette «lå jo ikke på listene engang». Anne, som hun het svarte like kjapt tilbake «ja, da vet du nå at den beste musikken ligger nødvendigvis ikke på hitlistene».

Sannheten var den at albumet og hendelsen brente seg i hjernen min. Albumet var allerede da et par-tre år gammelt, men hver gang jeg kom på Boccaccio et diskotek som var den gang, så kom «Like the Way I do» gjerne flere ganger i løpet av «‘T-dansen’ som det het, og jeg måtte danse. Vi var et fast gjeng som alltid stormet dansegulvet til den låta, og den er blitt et symbol på gode minner.

Året etter jeg ble introdusert for denne musikken dukket musikkvideoen og låta «Ain’t it Heavy» opp på TV-skjermen hjemme i stua hos mamma. Da tok det helt av for meg og jeg bestilte straks alle albumene fra denne kvinnelige artisten. Hun hadde gitt ut to album fra før, og et nytt var på vei og kunne forhåndbestilles. Det var fra det «Ain’t it Heavy» var.

Alle albumene kom. Debutalbumet hadde ikke noe annet navn enn artistens navn. Album nummer to het «Brave and Crazy» og det nye het «Never Enough». Det første og det tredje albumet har jeg alltid syntes var fantastisk. Året etter det, i 1993 ga hun ut albumet «Yes I am» som var like bra som de nevnte. Noen mente det var bedre, mer solid.

Dette var storhetstiden til denne dama.

Etter «Yes I am» slo dama seg til ro. Hun sluttet ha konserter i Europa og derfor ble det mer stille rundt henne. Hun fortsatte å lage musikk og albumene hennes solgte bra og fikk gode plasseringer i USA og flere andre land. Hun har vunnet Grammyer og Oscars for musikken sin. Jeg kjøpte et og annet album etterhvert som de dukket opp. Hun har gitt ut 14 studioalbum, og neste måned gir hun ut sitt nummer 15; «The Medicine Show».

Jeg snakker om Melissa Etheridge.

Tidlig om morgenen for nøyaktig én uke siden på vei til tannlegen fikk jeg email fra billettkontoret i Sverige (fordi jeg har kjøpt billetter der før) at Melissa skulle ha konsert i Stockholm. Jeg kjente jeg ble irritert fordi det var i Sverige, men samtidig begynte jeg lete på nettet og oppdaget at hun skulle ha konsert i Oslo om seks dager.

Hjertet mitt hoppet av glede, men det dempet seg da jeg oppdaget at der var utsolgt.

Jeg ga meg likevel ikke med det og fant en herre på Finn.no som skulle selge to billetter. Jeg sendte han melding og spurte meg om han ville selge meg den ene. Svaret var nei, det ville han ikke, jeg måtte kjøpe begge om jeg skulle ha. Jeg sendte ut på Facebook om noen ville være med. Men for de som ville ble konserten for nært i tid, for langt unna i avstand, og dermed for dyrt med tanke på fly og tog. Så da ble det bare meg, surt å måtte kjøpe to billetter og kun bruke den ene. Så jeg bestemte meg for å tenke på det over natten.

Klokken 09:00 på morgenen dagen etter logget jeg inn på Finn.no igjen. Da var det ei dame som hadde lagt ut to billetter, og jeg spurte henne om å få kjøpt den ene. Selvsagt, svarte hun og solgte meg billetten til under originalpris.

Så i går var jeg på Melissa Etheridge konsert «The Yes I Am 25th Anniversary Tour».

Konserten var på Sentrum Scene i Oslo, altså en utsolgt intimkonsert, og den var dritbra. Hun kjørte 17 låter på 2 timer og 7 minutter. Publikum var i kjempestemning. Ikke bare har dama holdt stemmen sin så bra at den høres ut som på første albumet, setlisten var fantastisk, sterke gode låter med meningsfylte tekster. For hver låt skiftet hun gitar, seks-strengers, tolv-strengers.. i tillegg til at hun spilte munnspill og sang noen strofer til publikum uten mikrofon.

Mellom hver låt fortalte hun om låten eller fra tider i privatlivet hennes. At faren kjørte henne rundt på barer da hun var tenåring slik at hun skulle få erfaring med å spille for publikum. Hvordan hun «stalket» kjæresten sin tidlig i tyveårene. At kona er halvt norsk og har familie utenfor Stavanger og Bergen. Hun har tre barn, to er tvillinger. At faren hennes døde av kreft, og senere fikk hun kreft og er i dag kreftfri på det 15. år. Det hele ble ganske rørende, og samtidig så rocket det!!

Hun rocket!!!

Favorittene mine kom på løpende bånd: «Similar Features», «Silent Legacy (gay)», «All American girl», «Chrome plated Heart» og hun avsluttet selvfølgelig med «Like the Way I do» som jeg regnet med kom til å bli høydepunktet for meg. Men mine to favoritter denne kvelden var en råtøff «Bring me some water» og «I wanna come over» som ga meg vanvittig ‘goosbumps’.

Terningkast 5, en sterk femmer. Hun mistet sekseren og blir straffet (lol) fordi hun ikke tok med låtene «Lucky» og «Aint it Heavy»!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

Melissa Etheridge Album Diskografi:

#melissaetheridge (1988)

#braveandcrazy (1989)

#neverenough (1992)

#yesiam (1993)

#yourlittlesecret (1995)

#breakdown (1999)

#skin (2001)

#lucky (2004)

#theawakening (2007)

#anewthoughtforchristmas (2008)

#fearlesslove (2010)

#4thstreetfeeling (2012)

#thisisME (2014)

#MEmphisrockandsoul (2016)

#themedicineshow (12.04.2019)

Oslo 13/3-2019