Hei.

Ja. Verden er gal.

Men verden har alltid vært gal. De grusomhetene et menneske opplever i løpet av et menneskeliv blir nesten helt usynlig sett i lys av hva menneskeheten har holdt på med opp gjennom tidene. Ikke at det gjør saken noe bedre, men det hjelper kanskje å i det minste vite at det finnes en sammenheng; det er ikke kaos. Vi er natur.

Naturen er jævlig urettferdig―sier alle som har sett tilfeldig urett skje uten et eneste levevesens påvirkning. Men er den egentlig det? Hva med det at man i det hele tatt fikk sjansen til å være et levevesen i utgangspunktet? Hva med alle de potensielle (!) levevesene som aldri fikk sjansen til å få SE, PUSTE, LEVE i det hele tatt? De som aldri fikk sjansen til å åpne øynene for første gang en gang, fordi de eksisterer kun som tettpakkede partikler i et svart hull et eller annet sted i universet, og må garantert være der i mange millarder trilliarder år ennå?

Jeg skjønner at dette blir for abstrakt. Hvordan kan jeg sitte her og sammenligne et menneskes liv, kjærlighet, smerte og sorg med atomer? Følelser? ATOMER???

Jeg prøver bare å hjelpe deg til å stabilisere sinnet ditt. Faktisk. Ja, det finnes ekte altruisme. Og; vi er ikke der helt ennå. Men det er selvsagt ditt valg hva du velger å gjøre med det jeg har å si, eller om du bare skal drite i det.

I mellomtiden fortsetter jeg:

Det finnes kun én ting i dette livet som du kan vite med ABSOLUTT sikkerhet. Og det er at NOE eksisterer. Og grunnen til det er at det er helt åpenbart. Det er ingenting som er mer åpenbart. Og det er at du til enhver tid opplever NOE. (Bortsett fra når du er i full narkose på sykehuset, eller død.)

Så alt annet du tror du vet er tillært og blitt sannsynliggjort gjennom prøving og feiling-metoden. Det som er så fantastisk med å forstå akkurat dette er at det nå plutselig åpner seg en helt ny vei for å forstå liv, død, kjærlighet, hat, latter, frykt, kos og smerte; vi har ikke fri vilje. Alt er fysiske lover og matematikk. Vi har ingen innflytelse på det som skjer. Vi er bare passive tilskuere til utfoldelsen av det vi TROR vi er: Et menneske.

NOE eksisterer. Noe eksisterer. Det er noe som skjer. Hele tiden. Alltid.

Men, hva med det som ikke eksisterer da? Vel, det eksisterer jo ikke. Punktum finale. KUN eksistens eksisterer. Og vet du hva det betyr? Jo, det betyr at et absolutt uendelig ingenting ikke GÅR AN. Det er logisk umulig. Og dessuten fysisk umulig; bare spør kvantemekanikk-vitenskapsfolkene. De som har peiling altså, ikke new-age folka, for de har definitivt ikke peiling.

―Logisk umulig med et absolutt uendelig ingenting sier du?

Ja. Det motsatte av eksistens går ikke an. Skulle ikke-eksistens eksistert så hadde det jo vært ikke-eksistens som eksisterer og da hadde jo eksistens ikke eksistert. Men vi VET med 100% ABSOLUTT sikkerhet at NOE eksisterer. Det skjer jo foran trynet på oss hele tiden. Det er helt åpenbart. Og siden NOE eksisterer, så blir det faktisk helt umulig å ikke forstå at NOE er NØDT til å eksistere. Det er den eneste muligheten som i det hele tatt går an. Og ikke nok med det, men eksistens har ALLTID eksistert. Og det vil ALDRI slutte å eksistere.

Hvordan jeg kan være så sikker på det? Jo, enkelt: For at eksistens skulle hatt en begynnelse måtte det ha eksistert et ikke-eksistens FØR eksistens, og siden et ikke-eksistens er logisk og fysisk umulig, så MÅ eksistens alltid ha eksistert. Det samme gjelder når jeg sier at eksistens ALDRI vil slutte å eksistere; fordi det da måtte eksistere en ikke-eksistens etter at eksistens slutter å eksistere. Men siden det er umulig, da det da ikke hadde vært ikke-eksistens, men eksistens, så kan eksistens aldri slutte å eksistere.

Å ja. Jeg er gal ja. Okay. Se her da:

Vi er mennesker, ikke sant? Joda, vi er jo det. Mennesker er noen luringer. Vi lurer oss selv hele tiden. Der har du nok helt sikkert dine egne historier å komme med, du som alle andre, så der er vi enig. Vi har rett og slett sett at “Joda, greit nok. Noe eksisterer. Men siden noe eksisterer så må det jo være noe som ikke eksisterer.” Punktum, liksom.

Ikke-eksistens er et begrep som mennesker har laget. Det er kun eksistens som eksisterer.

Død er et begrep som mennesker har laget. Hva? Holder jeg på å si det det ser ut som om jeg holder på å si?

Nei. Liv er også bare et begrep som mennesker har laget.

Virkeligheten ser INGEN forskjell på liv og død. Det er bare vi som gjør det. Og vi gjør det fordi evolusjonen har gitt oss en grunn til det: Vi hadde ellers bare dødd med en gang og aldri utviklet oss til noe. FORDI vi lever TROR vi at DØD og LIV er faktiske tilstander med eksistensiell tyngde.

Liv og død (eller eksistens og ikke-eksistens, hvis du skal bli avansert…) er bare begreper mennesker har laget. Og vi har laget de fordi vi ellers aldri hadde vært levende. Hvis vi aldri hadde vært levende så hadde vi aldri laget begrepene om hvordan det er å ikke være levende…

Jeg vil gjerne komme innpå religionstemaene og vold og hvor det kommer fra også, men nå begynner jeg å få vondt i fingrene av å skrive, så det får vi eventuelt ta en annen gang.

Men før jeg går for denne gang vil jeg spørre deg om en ting:

Dersom du bare hadde hatt muligheten til å velge en av delene, hva ville du ha valgt mellom å sage av deg selv begge bena med en sløv tresag, eller å slutte å eksistere?

Gi meg en lyd om er interessert i mer dialog. <3