Vi har akkurat slengt oss nedpå etter å ha vært på en meget populær restaurant her som heter «Manxurane». Vi var så heldige at vi fikk det siste ledige bordet. Og vi spiste kanin til middag. Skjønner dere den absurde ironien i akkurat dét? Første gang i hele mitt syndige liv at jeg har spist kanin, måtte bare da jeg så det på menykartet.
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#restaurant #bunny #bunnytrash
Vi koser oss masse, takk for titten alle sammen!!
🥰
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#uteliv #bunny #bunnytrash
La meg fortelle om en gutt som ble født en midtsommersnatt i 1977. En velkommen og høyt elsket guttunge født på det helt nye sykehuset i den lille byen. En nybakt mamma ble umiddelbart forelsket i sin førstefødte og overlykkelig hver gang hun holdt sin lille baby i armene. Ingen større kjærlighet hadde hun opplevd før, enn den hun nå hadde til sin lille sønn. Gutten hennes ble døpt Steffen André..
I løpet av fire år ble Steffen André storebror til to gutter til, han var skikkelig glad i brødrene sine.
Steffen André begynte i 1.klasse da han var 7 år. Det ble begynnelsen på slutten av det fine gode familielivet, den tryggheten og gode stemningen som mamma har klart å bygge opp i hjemmet, der dans, musikk, utkledning og gutter som herjet var en del av hverdagen. Det som etterhvert begynte var en vinter med harde snøballer og fysisk mobbing. En tilgriset gutt dynket i gjørme på våren. Og da sommeren var i anmarsj og like før årets skoleslutt stod en fortvilet mamma og så på gutten sin som hadde bursdagsselskap med kun 2 gjester. De andre barna ville ikke komme.
Mamma visste at Steffen André ble mobbet. Han var åpen om det hjemme, han gråt ofte og fortalte at de andre barna var slemme. Mamma prøvde å hjelpe, men det var umulig mot et lokalsamfunn som allerede hadde dømt henne nord og ned. Mamma ble også mobbet, hun var alenemor med fire barn, tre gutter og ei jente, disse barna hadde hun fått med to forskjellige fedre som ikke stilte opp. Hun ble derfor sett på som en skjøge.
Kanskje det ble bedre hvis hun tok med seg barna og flyttet til en annen by, der ingen kjente dem. Mamma var god og villig til å gjøre alt for sine barn. Sliten som hun var så fant hun frem styrken, pakket, tok barna med seg og flyttet. Tre gutter på 10, 9 og 6 år. Og en datter på 2 år. Nevnte jeg at den lille jenta hadde Celebral Parese?! Så som en alenemor med fire barn derav en med CP så fulgte barnevernet med henne med argusøyne, kom på uanmeldte besøk stadig vekk og satte inn en ‘husmorvikar’ i hjemmet henne. En hel del vedtak som var med på å stresse opp hverdagen ytterligere. Et barnevern som kritiserte støv på lister og brødskiver som var skåret for tykke..
Så møtte mamma Toralf gjennom en venninne. Toralf var en kjekk kar som ikke bare falt for mamma. Han falt for alle barna også, og med det flyttet de alle sammen inn i et rekkehus i den lille byens sentrum. Samtidig viste det seg at mamma var gravid igjen. Enda et barn å være glad i. Nå behøvde de ikke husmorvikar, og meldte om dette til barnevernet, som reagerte aggressivt og dermed kom hyppigere på uanmeldte hjemmebesøk. Toralf kontaktet advokat, og med det fikk de til at barnevernet kunne komme på et anmeldt og et uanmeldt besøk i måneden.
Mamma og Toralf skapte et så ryddig og rent hjem de overhodet kunne. Det var ikke lett, men de gjorde sitt aller beste med de ressursene og den energien de hadde. Vi snakker om et hjem med utfordringer i hverdagen, men også innimellom humor og glede. Det danses og det kles ut. Cowboy og indianer. Masse legeobygging og spill. De ler og har det gøy. Hver lørdag gjorde de sin flid i å gjennomføre kosekveld med pizza eller gryterett – og en god familiefilm. Så kom lille Catrine Sofie til verden, og de ble en enda større og lykkelig familie. Innenfor veggene.
Men mørket var underveis. Et mareritt uten stod på trappen. Vi er nå kommet dit at Steffen André skulle begynne i 4.klasse. Skolen hadde vært tøff nok hittil, der var noen barn som var litt slemme, men det gikk på en måte å holde seg unna dem. Og en skulle tro at etterhvert som barn blir eldre så lærer de av ansvarlige voksne og skjønner mer. En håper og tror at mobbing skal avta og skoledagene bli bedre. Men det håpet kunne Steffen André legge vekk med en eneste gang. For nå var det helt andre regler på gang. Mobbingen ikke bare fortsatte, den eskalerte i total nedpsyking og terror. Daglig tortur i form av drapstrusler, ødeleggelse av klær, og systematiske ordrer om å ta sitt eget liv. «Heng deg Steffen, du er ikke verdt noe, heng deg, heng deg» brukte barna rope til han, mens de aller verste faktisk truet han med kniv. «Hvis du ikke tar livet ditt selv, kan vi hjelpe deg!»
Snille stefar Toralf hadde kjøpt dyre cowboy ‘boots’ til Steffen André og brødrene. De kostet 500 kr paret den gang, og det var mye penger, vi snakker om på midten av 80’tallet. Guttene var elleville av glede for å ha fått disse. Hånlig tok de andre gutta grep, og påstod at Steffen hadde kjøpt ‘bootsene’ på brukthandel. Så ødela de dem, deretter ødela de ranselen hans. Så klærne.
Så ødela dem hele Steffen André… Han sluttet å snakke om det noe særlig, han begynte på en måte å akseptere det og skjule hele greia etter beste evne. Alt var visst galt i følge mobberne. Det hjalp ikke å si noe, når mobberene hadde bestemt seg for å ta han så trengte de ingen grunn, de bare oppfant grunner underveis. For Steffen André var det bare å prøve å gå i ett med tapeten, gjøre seg mest mulig usynlig.
Mamma så jo hvilken vei dette gikk, hun hadde vondt i hjertet sitt av å se gutten lide, så hun kontaktet skole og troppet opp hos helsesøster for å ta grep. Bekymret og redd for ungen sin, fortalte hun helsesøster at de andre elevene presser gutten hennes om at han må ta livet sitt. At de ødelegger skoene hans, klærne og ranselen hans. Men helsesøster og lærere overså det hele. I stedet bestemte de seg for at problemene lå i hjemmet.
I hjemmet, der ungene nøye ble fulgt opp. I det gledesfylte hjemmet, der de sminker mamma som klovn og herjer og har det moro for å skape stemning. Steffen André digget Madonna, og elsket musikken hennes. Mamma opplevde gutten sin som en gutt full av musikk, dans, skateboard, fisking og liv.
Det var utenfor hjemmet det var jævlig. Ikke bare på skolen for Steffen André, men også i gata der de bodde. Utenfor stuevinduet var det en lekeplass med et klatrestativ i tre. Der satt nabobarn som ravner og kikket inn gjennom vinduet med morske blikk. Man skulle ikke tro det var mulig, men mamma kunne ikke sette babyen sin ut i vogna for å sove, for da fant hun sand og gress oppi vogna hos lille Catrine Sofie.
De kunne ikke engang sette de minste barna ute i sandkassa, for da ble de kastet grus på.
Når mamma forteller om Steffen André så beskriver hun han som en veldig snill gutt som var oppriktig glad i søsknene sine. Han elsket å stå på skateboard, spilte fotball, svømte, fisket, sykle og gikk på judotrening. Steffen André fikk mye kjærlighet, hjemme og hos familie hadde han det godt.
Men noe vondt var i ferd med å trampe Steffen André sakte, men sikkert sønder og sammen. Gutten hadde det overhodet ikke bra. Hvordan skulle han holde ut mobbingen i den store skumle skolegården? Ingen der hjalp han, foreldrene stod maktesløse. De kunne ikke ta han ut av skolen, da ville barnevernet plassere han bort. Rektor bagatelliserte det hele og skyldte på hjemmet. På mamma. Dermed led Steffen André i stillhet. Så kom våren 1989.. 5. mars 1989.. . Nå er Steffen André 11 år. Han gruet seg til å fylle 12, for han visste det så godt. Ingen ville komme i bursdagsselskapet.
Den lyshårete, nydelige gutten gikk til skolen denne morgenen. Gleder seg til neste dag, for da ville han få Donald Duck og Fantomet i postkassa. Det er noe av det morsomste guttene visste, at de fikk lov å abonnere på yndlingsbladene sine. Hvordan akkurat denne skoledagen var for Steffen André er det ingen som vet, aldri har noen sagt noe. Steffen kom hjem fra skolen og gikk stille inn på rommet sitt.
Det ringte på døra. Utenfor stod en onkel som spurte om Steffen og brødrene ville være med i svømmehallen. Stepappa Toralf gikk for å se etter han, men kunne ikke finne han. Onkel og brødrene dro til svømmehallen uten Steffen. Mamma ringte rundt, men fant ikke Steffen. Hun kunne ikke ringe Steffen, ingen barn hadde mobil den gang. Ikke voksne heller.
Det ble tid for kveldsmat. Da samles familien, og mamma gikk ned trappetrinnene som førte henne rett inn i hennes verste og mest utenkelige mareritt. Hun ruslet bort til Steffens rom, for å hente ham opp til kveldsmaten. Broren hadde sagt at han hadde sett han komme hjem for litt siden. Hun åpnet døren, men så han ikke. Hun gikk inn i rommet, og bøyde seg for å se under køyesenga. Det så ut som om han satt der. Under, på siden av køyesenga. Hun spurte: «Hva holder du på med under der Steffen»?
En mor som elsker sine barn over alt på jord, så sannheten rett inn i hvitøyet, der og da. Hun skvatt til da hun så tauet. For lille Steffen André, hennes elskede sønn, hadde hengt seg. Hun gikk inn i sjokk, og hun skrek ut..
Toralf skled ned trappa i en fart, fikk ned Steffen og startet gjenoppliving. Tiden hadde allerede løpt langt fra dem, og det var umulig å skjerme de andre barna fra dette. Det var som en grusom scene fra en uendelig trist film. Ungene fikk det hele med seg; det var uungåelig. Storebror lå på gulvet, mens mamma og Toralf hadde panikk. Catrine på ett år satt på et trappetrinn og så på. Livredd.. hun husker dette i dag, som om det skjedde i går. Steffen ville vært 45 år i år.. men fikk ikke engang leve 12 år, han tok sitt eget liv som følge av all mobbingen..
Politi og luftambulanse. Tilbud om psykologhjelp og sovemedisin. Alt det vonde, mikset inn i et eneste stort og farlig surrealistisk sammensurium. De fikk sovemedisin for å greie å falle til ro den natta. Psykologhjelpen fortonet seg som rene avhør, og i ettertid synes mamma det hele virket merkelig. Hun satte ned foten da de ville at lille Catrine på 1 år skulle snakke med psykolog.
I kirken var det begravelse for en altfor liten gutt. Sorgen var selvsagt tung, og uendelig dyp. Som en avgrunn. De sang om at Jesus elsker alle barna. Om at ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare. Hvil i fred. Det er over.
Men nei.
Selv om mamma var og er en god mor som alltid gjorde sitt beste for sine barn, aktet nittitallets barnevern å skylde på henne nå. Skolen og kommunen ville ikke ta ansvar. Barnevernet banket på døra. De ville ta barna, og det gjorde de. Grunnlaget for vedtaket, er at Steffen André tok livet sitt.
Familien ble kastet ut i nok et helvete midt i denne uutholdelige sorgen. Hvordan tror dere det gikk med denne familien? Det vil dere kanskje ikke vite.. Lille Catrine Sofie og hennes søsken ble satt i forskjellige fosterhjem. I skolen sa læreren hennes til klassen hennes at de måtte ikke plage Catrine fordi hun var barnevernsbarn og broren hennes hadde hengt seg fordi andre barn ertet han.. skolen gikk greit, men hvordan hun hadde det i fosterhjem og hva hennes fosterfar gjorde med henne. Det får bli en historie i et annet innlegg.
Er det nå flere bloggere i dag som vil skrive om eller snakke om mobbing og hva mobbing er?
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#mobbing #bunny #bunnytrash
Altså, flere kjøpmenn ble ofte et offer for de som ble kalt for «The Molasses-gang» (molasse/melasse: en brun sirupaktig masse som blir til overs i sukkerproduksjon) som i 1870-årenes New York plyndret småbutikker, alltid med samme knep: medlemmene i banden entret butikken som vanlige kunder.
En av skurkene rakte så den aktuelle kjøpmann i den aktuelle butikk en myk filthatt over disken og fortalte at de hadde et veddemål om hvor mye melasse det var plass til i hatten. Kjøpmannen fylte så opp hatten til randen, og rakte den tilbake. Sekundet etter fikk han hatten tredd ned over hodet! Med kjøpmannen ute av spill forsynte skurkene seg av kassen og lettomsettelige varer fra butikken.
Molasses-gjengen ble dannet i 1871 og disse var først og fremst sniktyver og småkriminelle som fikk mye oppmerksomhet av New Yorks media for de komiske rans-metodene deres. Denne gjengen ble imidlertid ikke tatt særlig seriøst blant de andre gjengene i perioden og ble ofte latterliggjort. Men over tyve år etter deres periode var de fremdeles den mest beryktede og omtalte gjengen, og de gikk inn i historien som noen de største av de store kriminelle gjengene i det nittende århundres New York.
Link: The Malosses Gang (Wikipedia)
I 1877 ble gjengen arrestert bestående av respektive Blind Mahoney, Billy Morgan og Jimmy Dunnigan.
Link: 84 historier krim fra virkeligheten.
Festlige karer eller hva sier dere?
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#molassesgang #blindmahoney #billymorgan #jimmydunnigan #tyver #skurker #gjenger #newyork #usa #krim #historie #bunny #bunnytrash
Det er ingen hemmelighet at snuppen min og jeg har dratt på ferie, bryllupsreise. Altså, jeg tenker det er bedre å bruke penger på bryllupsreiser, fremfor bryllup. Så nå koser vi oss altså, dette er hittil bedre enn forventningene. I går la jeg ut et innlegg, da var vi HER. Nå har vi altså reist videre, så nå er vi her hvor vi er nå. Men folkens, hvor i alle dager er vi??
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#ferie #reise #bunny #bunnytrash
Mahsa ble pågrepet tirsdag for å få opplæring om hijabbruk på politistasjonen. Øyenvitner skal ha sett at hun ble slått inne i politibilen. Det er det som er opplæring i islam må vite. To timer etter arrestasjonen tirsdag ble hun kjørt til sykehuset. Der ble hun liggende i koma frem til hun døde fredag.
Masud Gharahkhani, stortingspresidenten i Norge som er født i Iran forteller at han reagerer sterkt på nyheten. Han sier han ble både uvel og forbanna av å høre om dette, at kvinnen hadde blitt tatt av «moralpolitiet», altså ayatolla-regimets politi, som skal bestemme hvordan kvinner skal kle seg. Videre sier Gharahkhani at han har hørt flere historier om at moralpolitiet i Iran har hatt enda strengere kontroll den siste tiden.
I kommentarfeltene på sosiale media reagerer folk med vantro. «Dette går ikke an» skriver folk og opptrer som dette er noen nyhet. Gharahkhani opptrer også som om dette er en nyhet, at dette er nytt fenomen som er kommet siste tiden, det er det da slettes ikke. Det er bare at når en slik hendelse greier å få oppmerksomhet i msm massemedia så klarer man ikke hysje dette ned, og da må man late som, og fordømme dette. Men ellers, all tid utenom så får dette skure og gå. For ukultur som har sitt utspring fra den politiske ideologien islam (forkledt som religion) skal ikke prates høyt om. Det er kun når man omtaler islam som «fredens og kjærlighetens religion» en kan snakke høyt. Kritikk rettet mot islam og hva islam bringer med seg blir stemplet som rasistisk, dette vet vi, men det er noe forbannet tull. Enhver med et lite snev av vett og forstand burde kritisere islam og være pådriver for å gi ideologien motstand og utrydde islamismen fra samfunnet.
Og Masud, hvis dette gjør deg uvel og forbanna, hvorfor ikke da ta til ordet for å få slutt på å male roserøde bilder om islam og islams symbolplagg? Både du og jeg vet hva disse betyr, og det er ikke likeverd, kjærlighet og frihet for alle liksom. Tvert imot!
Siste dagen i juli år, jeg husker det godt fordi det er bursdagen min, så skrev jeg om en 12 år gammel jente som ble filmet da hun ble arrestert og mishandlet, fordi hijaben hennes var ikke helt på plass. Dette hendte tre dager før, altså 28 juli.
I videoen ser man at en gruppe mennesker prøvde å stoppe militærbilen for å få jentungen fri. Dessverre klarte de ikke det, og jenta ble mishandlet til døde. Hun fikk altså bare leve i 12 år, hun ble drept på grunn av hijab og islam. I Iran er det slik at små jentebarn, og kvinner blir arresterte og utsatt for tortur hvis de ikke bærer hijaben riktig, eller hvis noen hårstrå vises. Kvinner har ikke noe verdi, og gjør de «feil» som dette risikerer de å miste livet. Kvinner blir avlivet med tortur, rett og slett. Og det er ikke bare i Iran.
Denne videoen så jeg, og jeg glemmer den nok aldri. Jeg glemmer ikke skrikene til den 12 år gamle jenta. Men det ble ikke noe sak av dette, BBC eller noen store media «fanget» ikke opp dette. Derimot ble det heller slik at Facebook og de plattformer hvor videoen ble delt slettet videoen. På den måten blir folk i den vestlige verden, vi her i Norge, forhindret fra å høre om hvor stort omfanget av dette er, hvor ofte dette faktisk skjer, og hvor farlig det er å la islamsk ukultur få makt i eget land. Jenter og kvinner blir solgt som barnebruder, tvangsgiftet, mishandlet, voldtatt og drept i islamsk verden hele tiden. Ikke tro at islam i Norge er noe annerledes. Islam er islam!!
I Norge heier feminister på hijab. Norges politikere hyller islam og gir millioner i statstøtte. Folk i Norge later som de ikke vet, skal være så inkluderende og støttende, og er med på bløffpropagandaen om «fredens og kjærlighetens religion». Alle de nevnte burde skamme seg!!
Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!
Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!
#islam #iran #bunny #bunnytrash
For de av dere som ikke har fått dette med dere, så har det seg altså slik at hver morgen i uken deler jeg en slik historie. Hver historie har noe spesielt med seg. For noen er dette interessant og fascinerende, for andre er det ekkelt og frastøtende, men det er også lærdom og kunnskap, det er historie, kriminelle historier fra virkeligheten. Noen av historiene er faktisk morsomme, og de er alle bemerkelsesverdige.
Det har som nevnt gått 4 uker, første uka delte jeg 4 slike historier, andre uka, tredje og denne fjerde uka har det blitt delt 6 historier hver uke fom mandag tom lørdag.
Første uke:
Onsdag: Kaspar Hauser (Tortur)
Torsdag: Erzsébet Báthory (Seriedrap)
Fredag: John Wayne Gacy (Seriedrap)
Lørdag: Dieter Kronsucker (Kidnapping)
Andre uke:
Mandag: Gert Uwe Postel (Bedrageri)
Tirsdag: Jack the Ripper (Seriemorder)
Onsdag: Edward Theodore Gein (Psykopatmorder)
Torsdag: Jürgen Bartsch (seksualovergriper/morder)
Fredag: Ted Bundy (Voldtektsseriemorder)
Lørdag: Julius Cæsar (myrdet hersker)
Tredje uke:
Mandag: Fritz Haarmann (Seriemorder)
Tirsdag: Victor Lustig (Proffesjonell svindler)
Onsdag: Gavrilo Princip (Attentatmord)
Torsdag: Richard Oetker (Kidnapping)
Fredag: Han van Meegeren (Kunstforfalsker)
Lørdag: Alfred G. Packer (Kannibalisme)
Fjerde uke:
Mandag: Harold Shipman (Massemorder)
Tirsdag: Becky Cotton (Seriemorder)
Onsdag: Hugh Grant (Sexkjøper)
Torsdag: Eugène Francois Vidocq (Mesterdetektiv)
Fredag: Kurt «Chopper» Bachseitz (Spøkelse)
Lørdag: Arno Funke (Utpresser)
I hvert innlegg er det link til Wikipedia eller annen kilde om den enkelte person eller sak. Ved å klikke der kan dere lese mer hvis dere er interessert. Dere kan også søke på internett ellers om dere vil vite enda mer. Noen av historiene er det skrevet bøker om, noen er filmatiserte.
Noen favoritter hittil??
Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!
Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!
#historie #krim #bunny #bunnytrash
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#ferie #reise #bunny #bunnytrash
Det PST har funnet ut av å lage denne rapporten er at de nå har et bedre grunnlag for å si at psykiske lidelser er en sårbarhetsfaktor når det gjelder terrorisme. I rapporten kommer det frem at ift terror er autisme er hyppig forekommende. At rusmisbruk er registrert hos en rekke personer, både hos ekstreme islamister, høyreekstremister og hos personer som truer myndighetspersoner.
PST sier at det er en høy forekomst av psykiske lidelser innen alle ekstremismeretninger og rapporten tilsier at alvorlige voldshandlinger kan være drevet av psykoser, samtidig som elementer som konsekvens av ekstrem ideologi er til stede.
Justisminister Emilie Enger Mehl påpeker i en pressekonferanse at det har vært en rekke alvorlige voldshendelser det siste året. Hun er våken.. Hun sier det samme som den nevnte rapporten, at vold og terror kan knyttes til ekstremisme, radikalisering eller psykiske lidelser. Videre sier hun at det er veldig viktig at at det skaffes kunnskap om disse faktorene. Se på sammenhengen for å forebygge flere angrep som går utover liv, helse eller folks trygghet. Hun snakker om å skaffe kunnskap for å forstå bakgrunnen for at mennesker begår alvorlige handlinger.
PST ber derfor om bedre ordninger for at de og politiet skal få utlevert opplysninger som vurderes som nødvendige, fordi taushetsplikt ofte forhindrer dette. Organisasjonen Mental helse er opptatt av at mennesker med psykiske helseutfordringer skal ha de samme rettighetene som andre og mener PST-rapporten er for tynn til å synliggjøre et behov for lovendringer.
Vel – jeg tenker. Når det skrives rapporter som dette hvor PST, politi, justisminister, Mental Helse og så videre er i dialog. Hvorfor er da ikke tema også å styrke psykiske helsetilbud her til lands? Vi vet at det er for dårlige tilbud, vi vet at køene når det kommer til å få psykisk helsehjelp er ekstremt lange, at mange havner utenfor, at de som trenger det mest, det er de som får minst hjelp. Hva med forebyggingen, slik at folk faktisk folk ikke klikker?
Samtidig klør jeg meg i hodet over uttalelsene om rus og psykiske lidelser. Vi vet jo at dette er problematikk som har eksistert og er økende?! Men i hvilken grad har dette betydning for vold og terror? Det kan høres ut som dette er direkte årsak til vold og terror, men jeg tør påstå at det er et enormt flertall som sliter med rus og helse som aldri har begått voldelige handlinger og aldri hele sitt liv har hatt tanker om terror. Så hva sitter vi da igjen med? Radikalisering og ekstrem ideologi.
Justisministeren snakker om å innhente kunnskap, se på sammenhengen for å forebygge flere angrep som går utover liv, helse eller folks trygghet. Hun snakker om å forstå bakgrunnen for at mennesker begår alvorlige handlinger. Da må jeg si til vår kjære justisminister, hvilken tro, hvilken religion, hvilken ideologi er det som stort sett alltid kommer frem i forbindelse med voldshandlinger og terror. Hva er stort sett alltid fellesnevneren? Hvilken ideologi er det som øker i omfang i Norge i samme takt og tempo som voldshandlinger og terror?
Det går mot 300 moskéer i Norge. Altså er det jo staten selv som radikaliserer i Norge. Det bygges islamske sentre, homofile blir skutt på åpen gate. Kvinner utsettes for sosial kontroll. Krisesentre opplever at det er stadig mer vold i nære relasjoner, og hovedandelen er mennesker med ikke-vestlig bakgrunn. Barn tas i mot på akuttmottak med alvorlige infeksjoner i underlivet etter å ha blitt kuttet. Knivstikkinger og forsøk på machete-slakt er daglig. Det er bare toppen av isberget. Det blir for dumt å snakke om autisme og hasjrøyking..
Kjære justisminister, er det ikke på tide å se på islam og en gang for alle, stadfeste, si høyt at dette er selve kjernen til psykiske lidelser?! Det er her man finner underkastelse, radikalisering, ekstremisme, sosial kontroll, voldshandlinger og terror!!
Begynn med å se på lederen til Islam Net, salafisten Fahad Qureshi, hans uttalelser i sosiale media, videoene han poster. Islam betyr underkastelse. Underkastelse for en ekstremt voldelig terrorideologi – det burde ha ringt bjeller både for justisministeren og enhver forlengst.
Legger med en video som justisministeren kan begynne med i sin søken om å forstå for å forebygge:
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#vold #terror #islam #norge #bunny #bunnytrash
I 1992 hadde Dagobert tydeligvis brukt opp første ladning penger. Han kontaktet konsernet Karstadt og ville denne gangen ha 1,4 millioner tyske mark. Etter bombeangrep og brannstiftelse fulgte en absurd serie mislykkede pengeoverføringer. Noen ganger kom politiet Dagobert i forkjøpet, andre ganger ødela han opplegget selv og måtte flykte tomhendt avgårde. I seks år lagde denne mannen masse leven for politiet og underholdt allmennheten.
På grunn av hans forsiktige presisjon og innsats for å eliminere enhver sjanse for at noen skulle bli skadet i angrepene hans, ble han sett på som en ufarlig skøyer av mange, og «I am Dagobert» t-skjorter ble solgt som varmt hvetebrød i kiosker overalt. Da politiet ga ut et bånd med stemmen hans i et forsøk på å spore ham, remixet en musikkgruppe det til en rapsang dedikert til «Dagobert».
Han var fascinert av tekniske duppeditter og brukte en gang en liten fjernstyrt bil i forsøket på å motta penger uten å avsløre seg selv. Bilen sviktet i avgjørende øyeblikk. I 1994 ble Dagobert fakket. Hans virkelige navn viste seg å være Arno Funke, han forklarte at han ønsket å bli rik som onkel Skrue (Dagobert) og dermed han ble dømt til ni år i buret, slapp ut etter 6,5 år, ble forfatter og har gitt ut blant annet boken «Mitt liv som Dagobert (Skrue McDuck)».
Link: Arno Funke (Wikipedia)
Link: 84 historier krim fra virkeligheten.
Er det flere der ute som fantaserer om å bli rik som onkel Skrue? Hehe.. 😜
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#arnofunke #dagobertduck #skruemcduck #onkelskrue #utpresser #tyskland #krim #historie #bunny #bunnytrash
