Pupper i klem..

For et par uker siden var jeg hos UniLabs her i Drammen. Tok CT for en kul midt på brystet (midt mellom brystene). I dag da jeg gikk hjemmefra lå der et brev fra legen min: "Røntgenbildene som ble tatt viser helt normale funn". Det var bra, en lettelse!

Så dro jeg til sykehuset her i Drammen. Brystdiagnostisk senter. Hadde time 10:30. Rakk det akkurat. Ekstra slitsomt å ha Osas når alt som skjer skal foregå før klokken 12:00 på dagtid. Heldigvis er det stadig flere som vet, og har forståelse for situasjonen jeg befinner meg i.

Anyway, nå har jeg tatt mammografi av brystene fordi jeg har en voksende kul og smerter i venstre bryst. Å søte brystene i klem var ikke akkurat deilig, og jeg skjønner at enkelte, spesielt kvinner kan føle undersøkelsen som MEGET ubehagelig. Men godt å få det gjort, nå er det bare prøve å ikke tenke så nye mer på det før resultatene foreligger. Prøve…

#unilabs #unilabsdrammen #ct #røntgen #kulibryst #kuleribryst #brystdiagnotisksenter #brystdiagnotisksenterdrammen #drammensykehus #vestreviken #vestrevikendrammen #brystundersøkelse #drammen #osas

Jeg brukte mitt eget våpen.

En kveld for ikke så lenge siden ble jeg kontaktet av en tante som jeg føler bare kjenner meg dårligere og dårligere. Hun var en av mine nærmeste i barndommen, hun var alltid snill med meg når jeg vokste opp. Mange gode minner. Hun var alltid ærlig og pålitelig, hun passet på meg. En jeg alltid har hatt respekt for. Mye fordi jeg trodde hun så meg. Virkelig så meg. Jeg var sikker på hun visste hva jeg står for, hvordan jeg fungerer, hvem jeg er. Men.. med tiden har ting blitt annerledes.

Jeg hadde skrevet et blogginnlegg om vold og overgrep, og hva det kan medføre for et menneske som er blitt utsatt. Jeg skrev at jeg selv har vært utsatt for vold og overgrep. Jeg skrev blant annet at jeg hadde blitt overfalt av ranere, forsøkt voldtatt, at jeg hadde en far med alkoholproblem og en onkel som ikke var snill med meg. Hun hengte seg opp i den ene siste setningen om onkel, hennes bror, og så tok hun kontakt.

Hun mente at jeg burde legge fra meg det "vræælet" som hadde skjedd for så mange mange år siden. Videre var slike hendelser selvforskyldt fordi jeg alltid hadde vært stor i kjeften, og jeg hadde vært voldelig selv. Og jeg var full av hat jeg burde kvitte meg med.

Selve poenget, med hva jeg skrev ble ikke mottatt virket det som, det hadde ikke gått inn, for poenget var at mennesker som blir utsatt for vold og overgrep gjennom hele livet sitt kommer kanskje aldri over det. En behøver ikke ha opplevd flere episoder, en engangshendelse er nok. Jeg nevner igjen: angstproblemer, depresjoner og PTSD. Den som tror at en bare kan legge fra seg slikt, jeg skal ikke si mer..

Poenget var også at jeg ville dele hva jeg har opplevd og gått igjennom i mitt liv. For det er hva som har skjedd fra jeg var født, til nå, som gjør meg til den jeg er i dag. Dette var da et av omtrent 1500 innlegg som jeg hadde skrevet dør jeg 'la ned bloggen pga tekniske problemer (google). Det er mer med meg enn et eneste innlegg!!

En annen grunn til innlegget var at jeg vet hva jeg snakker om når det gjelder dette temaet. Og at kanskje noen som leser skjønner at hvis de trenger noen å snakke med om vold og overgrep, så er jeg her. Det er ikke alltid så lett å finne noen å snakke med. Det vet jeg alt om!

Videre samtykker jeg i at jeg var, og enda er, stor i kjeften, men i min oppvekst var det eneste måten jeg kunne forsvare meg på. Jeg var liten og tynn. Kunne ikke slåss, hadde ikke muskler, bare følte meg utenfor – og når noen sa stygge ting til meg, slo meg og andre ting man ikke skal gjøre, så eksploderte jeg og brukte kjeften min. Kjeften ble mitt våpen! So what??!! Jeg hadde ingen som sto opp for meg. Skjedde det noe og jeg sa det til min mamma, da svarte hun at jeg måtte gjort noe først, for ingen gjorde slik mot meg uten grunn. Sa jeg noe til min bestefar så fikk jeg beskjed om å bare snu det andre kinnet til. Og min pappa, sa jeg noe til han så fikk jeg beskjed om å ta igjen. Javel, lille meg. Uansett råd, så ble det bare verre. Så sånn var det. Det beste våpenet jeg hadde var kjeften min, og tro meg jeg jeg lærte meg å sloss med den. Når motstanderen skjønte at jeg var 'gal' nok til å utføre det jeg sa, vant jeg ofte slosskampen. "Slår du meg en gang til så anmelder jeg deg til politiet", haha, en lærer fort at det sjelden funker.. "Dra deg til helvete unna, slår du meg en gang til nå så setter jeg fyr på huset deres!" Det å bli en rebell ble min redning.

Og at jeg selv er voldelig, hmm.. Nei!! Jeg regner det ikke for å være voldelig å 'klinke' til noen som sjikanerer deg og mobber deg, plager deg og de du har rundt deg. Nei, jeg kaller det for å sette foten ned å vise at dette finner jeg meg ikke i!! Jeg kaller det for å eksplodere fordi nok er nok, og alle har en grense!! Jeg kaller det for å si ligg unna meg!!

Jeg har gitt et par stykker en klask over kjeften, og da mener jeg et par stykker, på mine snart førti år, og da har det heller ikke gått dithen at en snakker om vold! Det er mer som 'pass munnen din'. Jeg har aldri vært en person som har tydd til vold for å vise makt, eller for å få utløp for min aggresjon. Min onkel slo meg med knyttneve som om det var helt naturlig. Det er ikke meg, og det blir aldri naturlig for meg.

Og bare for å nevne det, første gangen jeg var hos politiet for å anmelde min onkel så ble jeg henvist til barnevernet, de reagerte med å skulle sende meg på kollektiv, et såkalt barne- og ungdomshjem, som om det var jeg som hadde gjort noe galt, enda et overgrep følte og føler jeg..

Og dette 'hatet' min tante mener jeg bærer på. Sorry tante, du tar feil. Jeg hater ikke. Jeg hater ikke min pappa, min onkel, Harstad, Johs, barnevernet, politiet, Rohde Try/Lind, Chruickshank, H.Espen, Helse Sør eller noen. Jeg bare ganske enkelt bryr meg ikke om dem lengre. Ingen av dem har vist noe anger for hva dem har gjort mot meg eller mine. Ingen har bedt om unnskyldning eller tilgivelse. Så når jeg skriver om mitt liv, hvorfor skal jeg skjule eller skjerme hva dem har gjort mot meg?! Skylder jeg dem det? Nei, jeg bare skriver om livet mitt for å la andre vite hvem jeg er, hvor jeg er fra, hva jeg har opplevd – det er hva som har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg kan ikke få understreket det nok. Jeg bearbeider mine følelser og jeg lar folk lære meg og kjenne. Derfor skriver jeg.

Sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Ja! Jeg kom hjem til min mamma, det var midt på natten, jeg låste opp ytterdøren og gikk inn. Der satt søsteren min og gråt, slått, sparket og høygravid.. så kom han ned trappen, stor i kjeften, jeg klikket, jeg fløy på han, og jeg lover – han glemmer det aldri!!!

Noen kommentarer?

.

.

#barndom #vold #overgrep #voldinærerelasjoner #sykdom #angst #depresjon #ptsd #familie #slekt #blogg #blogginnlegg #politi #anmeldelse #ungdomskollektiv #ungdomshjem #barnevern #bloggsomterapi #traumabearbeidelse

Jeg er visst for feit til å kunne bli toppblogger!!?

Jeg blir hverken sjokkert eller sint. Jeg vet det er lett å sitte bak tastaturet, være anonym og slenge frekke kommentarer. I mine øyne finnes det ikke feigere mennesker, enn nettopp disse. Lavmål på høyt nivå. Jeg tror jeg har vært borti alt av negative kommentarer som folk kan få seg til å skrive, enten på blogger, andre sosiale medier eller nettsider. Så kom igjen, det er bare å prøve "ta meg" nå, surprise me!

Leste nylig en blogg skrevet av en bloggerinne som jeg har lagt mer og mer merke til i det siste. Jeg synes hun er morsom, og har mange bra innlegg. Link: Viccctoria.

I et innlegg skrev Viccctoria at hun hadde lest en kommentar i en annen blogg. Kommentaren var at vedkommende var alt for feit, til å bli en toppblogger. Ja, det må jeg si.. Det mennesket som skrev den kommentaren har lagt seg utrolig lavt, for å skrive en slik melding til et annet menneske er jo bare et tegn på hvor dum og slem en kan være. Men det kan jeg si, jeg var lenge en slank person. Veldig slank. Så plutselig var jeg ikke det. Skal ikke mer til enn å være uheldig nok som å få et par diagnoser som lavt stoffskifte og Osas (pusteproblemer), så kan en se selv hvor lett ting kan forandre seg.

Så ja jeg er overvektig, feit om du vil, og jeg slanker meg da vitterlig ikke for å bli en toppblogger. Med mine så og så mange kilo for mye har jeg vært mange ganger innom blogglistens topp 200, ofte i øvre del også. Det har aldri skjedd at der lå igjen svette, eller at noe tar skade, eller har blitt skadet i bloggerverdenen fordi at jeg kommer trillende innom nå og da med alt fettet mitt!

Jeg forstår ikke tankegangen bak slike uttalelser. Sosiale medier er av og til et farlig sted å befinne seg i, men jeg slanker meg ikke av den grunn. Anonyme idioter er som sagt de feigeste menneskene jeg vet om, og derfor ikke noe å bry seg om. Jeg næres på slike, vitamintilskudd i hverdagen min. Ikke pent å le av folk, men slike folk greier jeg ikke la vær å le av. En god latter forlenger livet. Så takk for det!

Nå skal jeg dusje og stelle meg, gå en lang tur i finværet, og senere blir det hvalbiff til middag!

Takk for at dere leser!

Make me laugh 😉

.

.

#nettroll #dummefolk #anonyme #blogger #sosialemedier #nettsider #viccctoria #morsom #toppblogg #toppblogger #blogglisten #overvekt #overvektig #feit #diagnoser #sykdom #fedme #patetisk #lavmål #latterlig #latter #engodlatterforlengerlivet

Å tenke er bevissthet.

Før du uttaler deg om noen, bør du virkelig kjenne vedkommende. Før du uttaler deg om noens holdninger, bør du undubitably vite noe om dem. Før du uttaler deg om noens venner, så bør du sannferdig kjenne dem. Før du uttaler deg om noens liv så bør du ha levd det!

Høres ikke det ut som kloke ord?!

Vel, det samme kan sies om meg. Før du uttaler deg om meg, bør du virkelig kjenne meg. Før du uttaler deg om mine holdninger, bør du undubitably vite noe om dem. Før du uttaler deg om mine venner, så bør du sannferdig kjenne dem. Før du uttaler deg om mitt liv så bør du ha levd det!

En er mot andre slik en ønsker å bli behandlet selv, med det sagt så ønsker jeg dere en flott dag, en fantastisk uke og en herlig mai måned.

With love <3

#poesi #dikt #sannhet #sanneord

Pervogris!

Satt på Facebook og kikket gjennom den listen som kommer opp med "folk du kanskje kjenner". Og selvfølgelig dukker det opp folk man vet hvem er. Gamle venner og bekjente. Jeg hadde ikke klikket gjennom mange før jeg kom til en jeg husker fra den tid jeg var i slutten av tenårene.

Jeg var 17 år og det var palmehelg. Jeg vet det var palmehelg fordi da er det Rock mot Rus på Andenes og dette året ble jeg ikke med. Vi var en liten gjeng som samlet oss hos en kompis på Stangnes et lite stykke sør for sentrum i Harstad. Det var jenta mi og jeg og noen stykker til. Vi var hos Kimmy, han var alene hjemme. Både storebroren og mamman var bortreist. Vi benyttet anledningen til å ha en alle tiders fest med øl og brennevin. Og litt hasj, det var så og si en selvfølge på den tiden.

Det ble kansje litt mye på oss den kvelden og natta vi var der. Det ble ihvertfall slik at det var flere av oss som var der som ikke kom oss hjem på natta. Blant annet jenta mi og jeg. Vi la oss sammen i sofaen på stua. Vi hadde sovet noen timer da vi våknet av at noen hadde våknet før oss. Vi åpnet øynene og ved siden av oss satt Tom-Akterutseilt Andorsen.

Akterutseilt var ikke noen tenåring som oss andre. Han var en god del eldre. En slik en tomsing som det der får ikke venner på sin egen alder, så lenge dem ikke er like tomsete og full av narko og shitt. Men uansett, der var han. Eller der satt han. Han hadde plassert en kjøkkenstol ved siden av sofaen der vi lå. Altså han satt bare en meter fremfor ansiktene våre. Der satt han og glodde på oss med buksa på knærne og ronket pikken sin, ikke akkurat det beste synet å våkne til!!

Uff, da hadde jeg ikke fortrengt det minnet heller!! ÆSJ!!!

.

.

#gamlebekjente #venner #ekskjæreste #kjæreste #narkotika #rus #alkohol #hasj #onanering #onanist #pervo #pervers

Til minne om Kent.

For mange mange år siden vanket jeg mye sammen med en jeg gikk ni år på skole med. Vi var alltid venner gjennom årene på skolen, men det var ikke før vi gikk i 6 klasse at vi virkelig begynte henge sammen. Før det var det periodisk. Anyway, det var 'Nutte', en morsom fyr med masse humor.

En helt vanlig ettermiddag var det at han kom hjem til meg. Det var ikke uvanlig. Dørene hjemme hos meg var alltid åpne. Jeg har en tre år eldre søster, og mamma lot alltid våre venner komme og gå som dem ville. Hun hadde sine meninger om alle, men behandlet alle likt. Men uansett.. denne vanlige ettermiddagen hadde Nutte med seg en kamerat han hadde blitt kjent med gjennom Norsk Folkehjelp. Kent het han. Han var et år yngre enn Nutte og meg, en kortklippet lyslugg, litt overvektig og alltid blid.

Kent ble lett fast inventar hjemme hos meg. Han hadde en fantastisk humor, og aldri hadde han og jeg noen diskusjon eller krangel, så derfor var han var en av de som alltid var velkommen. Han var fra et par mil utenfor byen, men var ofte hos sin bestemor på Seljestad, bare kort avstand fra der jeg bodde. Der var han så ofte han kunne, han var tiltrukket av byen og livet der. Når han var hos bestemoren sin så brukte han komme opp til meg.

Jeg skal ikke fortelle så mye om hva vi fant på og gjorde når vi var sammen, for det var så mangt og meget. Det jeg kan si var at vi var ikke noen englebarn som satt og hjalp hverandre med hjemmeleksene og slike ting. Det var vel heller slik at hele gjengen var under litt ekstra oppsyn av familiene våre for hva vi kunne finne på. Så ikke bare en sjelden gang, men ganske ofte faktisk, kom det to tvillingjenter i trappa til kjellerstuen min for å hente Kent. Det var storesøstrene hans, og når dem kom, så var det et tegn på at Kent var savnet hjemme, da hadde han vært for lenge i byen. Hehe.. Den første tiden var det en grei sak for søstrene hans og hente han hos meg. Men etterhvert som vi ble eldre måtte de en del ganger lete videre etter lillebroren sin.

Kent sin vennekrets ble utvidet hele tiden. Han ble kjent med mange forskjellige folk. Så med tiden kunne han bli borte fra oss i gjengen et par-tre uker i slengen. Han 'tilhørte' flere 'gjenger'. Når vi begynte savne han så endte vi opp med å spørre hverandre om hvor han var og hva han dreiv med, og med det så dukket han plutselig opp. Ofte hadde han mye rart med seg. Ting han ville bytte bort, bytte til seg noe annet, selge og så videre.. spesielle ting, gamle ting, uten å si noe mer om det. Noen ganger var også Kent borte i perioder for å hjelpe noen i familien, andre venner, med å male et hus eller noe. Kent var hjelpsom, men han likte også å tjene noen kroner ekstra som han kunne bruke på og ha det gøy.

Husker at mens jeg enda bodde hjemme, altså hos min mamma, så likte jeg ikke den musikk Kent og de andre i gjengen likte, dem likte hardrock og heavy metal, 'bråkemusikk', jeg var mer 'pop' og var, som jeg enda er, fanatisk Madonna-fan. Men av en eller annen grunn så likte hele gjengen albumet/CD'n '18 greatest hits – Sandra', og da spesielt låten "Johnny wanna live". Det var tydelig noe med det albumet og den låten som gjorde hele gjengen fornøyd. Når jeg nå hører albumet, og spesielt den ene låten, så tenker jeg på den gjengen vi en gang var. Og da også selvfølgelig Kent.

Det må sies at med årene så ble nok musikksamlingen min utvidet med både Metallica, judas Priest, Rammstein, Linkin Park, Black Sabbath osv..

Kent endte som den eneste i "gamle gjengen" som jeg hadde kontakt med. Han kunne plutselig dukke opp, så røyket vi blås sammen og digget hard rock og heavy musikk. Da jeg fikk meg egen leilighet på Bergseng, litt nord for byens sentrum så kunne Kent dukke opp og bo hos meg og i dager og uker av gangen. For så å forsvinne på samme måte. Typisk Kent. Slik var det helt til mot slutten av 90-tallet, da jeg fikk meg en mann og giftet meg.

Etter jeg sto fram som homse forsvant Kent for meg, det var han ikke alene om. Han var en del innom miljøer som ikke tolererte homser, jeg trodde lenge at jeg hadde mistet Kent som venn. Det gikk måneder og kansje et par år igjen før jeg traff Kent igjen. Jeg husker den dagen godt. Det var utenfor 'Lanternen Pub', Grand Hotel. Han var nokså forandret samtidig som han var seg selv lik. Lengre hår, mindre mage, mer overkropp. Et mer alvorlig voksent uttrykk i ansiktet. Men som alltid hadde han noe "stæsj" som han ville bytte i annet "stæsj". Jeg må le, virket som han byttet ting for å glede vennene sine. Jeg fikk en beltespenne en gang, og jeg husker ikke hva han fikk i bytte, men det var nok noe som gledet noen andre.

Vi tok en blås sammen, og før han forsvant klappet han meg på ryggen og sa at hvis det noen gang var noe, noen som plaget meg eller då, så måtte jeg bare komme å finne han. Og borte ble han igjen, som alltid før. Jeg burde ikke ha tvilt, men det var en tøff periode for meg. Uansett, etter det visste jeg hvor jeg hadde han.

En fredags kveld helt i slutten av 2004, for nøyaktig 13 år siden i dag, så fant en kvinnelig turgåer en en ung mann funnet drept i Kvæfjord. Harstads nabokommune. Avdøde bar preg av massiv vold og var vanskelig å identifisere. Politiet fant raskt ut at han var blitt drept et annet sted, og senere fraktet til den svært øde og lite brukte skogsveien av noen som var lokalkjent. Kripos bisto med tre tekniske og tre taktiske etterforskere som gikk nøye gjennom stedet og området før den døde ble fraktet fra stedet.

Avdøde var min venn Kent.

Litt etter litt ble det avdekket hva som hadde skjedd og fire menn ble siktet for drapet. En leilighet i Samagata i Harstad ble finkjemmet og det ble klart at det var der drapet hadde funnet sted, hjemme hos en av de tiltalte. Avdøde hadde blitt torturert på det groveste med knyttnever og teip og flere slag med et metallrør, før han ble rullet inn i et gulvteppe og fraktet til den øde skogsveien i hjelpeløs tilstand. Der døde han utpå natta eller morgenen etter.

Leiligheten der det hadde hendt var et sted jeg hadde vært mye. Møtte også Kent der. Men det var en annen som bodde der da. En god kompis av både Kent og meg. Kompisen vår fant seg et annet sted og bo, og ordnet for en han kjente til å overta leiligheten. Jeg kjente ikke han som overtok leiligheten, men jeg kjente de tre andre som var involvert i drapet på Kent. Jeg hadde kjent dem i mange år. Jeg var i sjokk, miljøet var i sjokk, byen var i sjokk. Jeg snakket aldri med familien til Kent i denne perioden, jeg hadde ikke ord. Og jeg visste at han stod både sine foreldre, søsken og onkelbarn veldig nært.

20.06.78 ble Kent født, 30.04.04 døde han, rett før han skulle bli 26 år. 07.05.04 ble han begravet utenfor Sandtorg Kirke, et lite stykke sør for Harstad, nært der han vokste opp, hjemplassen.

Jeg dro i begravelsen sammen med min i hjertet, alltid gode venninne, Karine. Det var full kirke, vi satte oss bakerst. Vi fulgte ferden til Kent ble heiset ned i jorden, så dro vi derfra med minnene, og sjokket.

Jeg var ikke sjokkert over at noen var blitt drept i Harstad. Det var ikke første gang. På tross av milde straffer så ble jeg veldig glad for at denne saken ble oppklart. Byen, og spesielt et miljø var allerede tydelig preget over uoppklarte drapssaker i Harstad. Det jeg var sjokkert over var hvordan dette drapet var utført og hvor nært innpå meg det var. Det sitter i meg enda, 13 år etter, og det kommer det nok alltid til å gjøre. Fy faen!!

Jeg husker siste gang jeg møtte Kent. Det var en fin dag i Harstad. Sol og blå himmel. Med sine egne ord sa han at han var tilstede for meg, hvis noen køddet med meg så var det bare å si fra, så skulle han 'klaske' dem, sa han og smilte.. så forsvant han.

Helt typisk Kent!

Mye kan sies, men Kent var sin venns venn.

Hvil i fred!

.

.

#kent #bestevenner #norskfolkehjelp #venn #drept #drap #mord #drapssak #kvæfjord #politi #kripos #sørvik #harstad #sandtorg #sandtorgkirke #begravelse #hvilifred #hvilifredkent

Party Saturday!

Yupp, nå er det lørdag igjen. Hurra!! Har hatt en veldig fin uke, med unntak av at jeg har et par døde/nummene fingre. Men ellers har jeg kost meg, har vært en uke uten stress. Jeg har gått turer og slappet av, jeg har vært sosial med venner, og jeg har smilt til solen.

Her hjemme er alt som vanlig, mye kjærlighet og kos med alle tre gullene mine, #mylittlefamily #minlillefamilie <3

Akkurat nå har snuppen og jeg akkurat gjort oss klare, 'pønta' oss for kvelden. Det blir vorspiel her i homohuset Emmaus, og vi venter besøk av noen venninner. Blir spennende å se hvem som kommer. Blir uansett drinkers, tequila og shots, hahaha 😉

Ha en fantastisk lørdags kveld alle sammen, og takk for at dere leser :-*

.

.

#lørdag #fest #vorspiel #homohuset #emmaus #homohusetemmaus #drinker #tequila #shots #party

‘Forbilde’ – av Sophie Elise

'Forbilde' – tittelen er litt ironisk ment. Hun ønsket aldri bli et forbilde, hun hadde ihvertfall aldri tenkt på det, plutselig ble hun 'stemplet'. Hun forklarer at det er de som har vært med henne hele veien som er forbilde.

Uansett, Sophie Elise er likevel et forbilde for mange. Et dårlig selvbilde er ikke i veien for det. Svake øyeblikk, angst, depresjon og selvskading forhindrer ikke det. En kan ha svake øyeblikk. Det er når en tillater seg å være svak en er sterk. Det er i motbakke det går oppover. Og når en da deler alle sine verste svake øyeblikk, med alle faktisk, da er en sterkere enn de fleste!

Sophie Elise burde vite hva hun gjør når hun velger å være så åpen og ærlig som hun er i boken. Hun vet jo hva konsekvensene kan bli av å sette seg selv i søkelyset på en slik måte. Være så personlig. Jeg synes det oser lang vei av den styrken hun har nå.

Fra Møkkelandsvannet til L'Agulhas!!

Som lovet ville nok de fleste kjenne seg igjen i noe i boken. Og det gjorde jeg. Jeg kjente meg igjen i mye av hva Sophie opplevde på skolen, som elev. Hvordan elever og voksne var mot henne. Jeg kjente igjen hvordan hun følte seg i Harstad. Venner og familie. Som om den byen er skapt for at noen skal føle seg slik. Bare være nødt til å kjempe seg gjennom dagene fram til det nye livet som venter i andre enden av landet. I framtiden.

Også liker jeg å blogge da, og jeg får næring på hatere som sender dumme kommentarer, nekter å skjønne budskapet og bare skal trolle. Selv om man ikke liker slike mennesker og skulle ønske de bare forsvant inn i sine egne bobler, vekk, så er det godt med næringen, godt å bli sett, bli lagt merke til.

I løvv U haters!! Smask!!!

'Forbilde' for meg handler om en trist ensomhet og en voksende styrke. En ung jente som realiserer seg selv og blir den damen hun er ment å bli.

Utrolig bra forfattet.

"Øynene mine var blanke av tårer, men jeg var ikke trist. Faktisk var jeg totalt likegyldig, jeg hadde bare mistet pusten et sekund på grunn av min egen hårball".

Jeg måtte le.

Mye trist, men humoren er likevel godt bevart!

Jeg tenker at å bli kåret til årets mektigste kvinne i media betyr at du er den personen, kvinnen, som har hatt størst innflytelse på folk. Gjennom media. Du når ut til flest. Altså, så og så mange lesere i bloggen. På toppen. Serien bloggerne. Gjennom dans og musikk. Reklamer. Veldedighet. Intervjuer. Sladrespalter. Etter denne boken bør du nok få den prisen en gang til 😉

Jeg bestilte boken og fikk den dagen før den kom i handel. På to dager var den lest 😊

Og hvis vi snakker terningkast:

6!!!

.

.

#forbilde #sophieelise #sophieeliseforbilde #forbildesophieelise #bok #biografi #selvbiografi #depresjon #angst #selvskading #humor #blogg #blogging #blogger #mektigstekvinneimedia #åretsblogger2015 #åretsblogger2016 #åretsblogger #harstad #oslo

Nådde bunnen i Harstad – bok utgitt av Kolofon forlag AS.

"Bildet er av Seljestad Ungdomsskole i Harstad.

For en tid tilbake siden, et par år tenker jeg, så ble jeg kjent med ei dame på min alder gjennom en felles venninne. Hun hadde bodd i Harstad, byen jeg er født og oppvokst i. Jeg kjente ikke til henne fra før, men når hun fortalte om sitt liv der oppe tenkte jeg at det er rart at våre veier ikke har krysset hverandre før. Hun fortalte hvor hun hadde gått på skole, hvor hun bodde, hvem hun kjente og at det var i Harstad hun nådde bunnen i livet sitt.

En allerede hard og vanskelig oppvekst ble bare verre da hun kom til Harstad og forelsket seg i en kar fra samme område av byen som jeg var oppvokst i. Han fra nedre Seljestad, jeg fra øvre. Når hun fortalte hva han het var det som å bli dratt tilbake til tenårene. Jeg fortalte at jeg visste hvem han var og at han ikke tilhørte min vennekrets. Det kom da fram at hun har nylig gitt ut en bok om livet sitt, og dermed også om tiden i Harstad. Jeg har lest boken. Under kan dere lese utdrag fra den:

"Da jeg møtte Halvard var han en sjarmerende fyr, inviterte meg ut på restauranter og brukte mange penger på meg. Han var stor, sterk og barsk, med rødt hår og blå øyne. Han var en tøffing, noe jeg likte veldig godt – jeg syntes det var kult. Det at han ble dominerende, kom gradvis snikende. Da jeg ble gravid, ble jeg myk og svak – antageligvis lett og manipulere. Det startet med små ting, som at han kunne si: "Den maten du lager er ikke god, jeg drar til mamma og spiser". Eller han kunne spørre meg hvorfor jeg hadde så stygt hår. Han viste ingen hensyn, jeg var på en måte hans eiendom. Han mente han kunne "ta for seg av meg" når det passet han."

"Jeg mottok voldsoffererstatning etter hendelser i min barndom. 30 000 kroner som Halvard tok mens jeg lå på sykehuset med magesår. Da han spurte om han kunne ta dem ut, svarte jeg ja – jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Han kjøpte seg selv en datamaskin, bortsett fra den vet jeg ikke hva han brukte pengene til."

"Noen måneder etter at jeg fødte vår sønn flyttet vi til Halvards mor. I etterkant har jeg hørt fra naboene at de ofte hørte hva som foregikk gjennom vinduene som sto åpne. En gang hørte de meg be på mine knær om tilgivelse, etter å ha sølt kaffe på bordet."

"En venninne fra videregående ba meg å holde meg borte fra Halvard. Hun visste hvem han var og at han hadde truet den forrige kjæresten med kniv."

"Jeg skjønte etterhvert at Halvard ikke hadde behandlet tidligere kjærester ordentlig heller. Til meg fortalte han at de var gale… men det var nok ikke de som var det."

"Jeg kunne ikke bare gå min vei, for det ville skade barnet mitt, tenkte jeg. Derfor godtok jeg veldig mye. Jeg måtte komme meg vekk, men visste ikke hvordan jeg skulle få det til. Halvards mor hadde nøkkel til leiligheten vår, noe ikke jeg hadde. Mens Halvard var på jobb, kontrollerte moren meg. Jeg var aldri alene, og hadde ingen penger."

"Han holdt på å drepe meg. Han satte seg oppå meg og slo meg i ansiktet til jeg blødde neseblod. Deretter dro han meg naken, etter håret, ut i gangen, der jeg ble sittende å blø. Moren til Halvard kom da ned med vår lille sønn. Halvard gikk rundt og brølte og slo mens gutten så på. Moren sa: "Gutten har godt av å se hva slags mor han har". Dette kommer jeg aldri til å glemme."

"Da politiet så dette, skjønte de at Halvard var en farlig mann, og at min sønn og jeg ikke kunne bo hjemme lengre. Vi ble fortest mulig fraktet til Krisesenteret med bare noen få eiendeler."

"Jeg fikk ikke flere klær til sønnen min, heller ikke smokken eller flasken hans. Søsteren til Halvard kom for å snakke med meg på senteret. Jeg spurte henne om hun kunne høre med Halvard om jeg kunne få noen klær, tåteflasker og barnvognen. Hun svarte meg at om jeg gikk tilbake til Halvard, kunne jeg få alle tingene. Ellers fikk jeg finne på noe annet."

"Halvard kjørte rettsak etter rettsak de tre første årene for å få omsorgsretten. Han kunne finne på å anmelde meg fordi gutten hadde for små strømbukser. Jeg fikk beskyldninger om å være narkoman. Dommeren spurte Halvard hvordan han kunne påstå slikt. Han svarte at en kompis av han hadde sagt at jeg var narkoman. Dommeren svarte: "Ja vel, så du har aldri sett det med egne øyne?" Han hadde ikke det – dermed ble den saken avist."

"Jeg tok guttungen med meg og flyttet sørover – det førte til ny rettsak."

"Da vår sønn var hos sin far da han var 12 år måtte jeg oppover og hente han. Det ble en lang og omstendig vei gjennom retten som resulterete i at han ikke trengte se faren sin igjen, før han selv er klar for det. Han har ingen kontakt med faren sin nå."

"Halvard har nå en samboer og to nye barn. Jeg tror hun blir behandlet på samme måte som jeg ble, hun ser helt lik ut som jeg gjorde; grå og ulykkelig".

.

.

Det er utrolig trist å vite at dette mennesket aldri forandret seg. For en utrolig ekkel mann. Jeg kan fortelle at dette er samme person som vanket i en gjeng på Seljestad i Harstad hvor jeg er fra. Vi kjente han under et dobbeltnavn. Fordi etternavnet hans er ofte brukt som som et fornavn på gutter, så trodde vi han het det. Han vanket sammen med en pingle som kjørte ei boble den gang. I tillegg var dem Torje som hadde gått i samme klasse som søsteren min, og verstingene Morris og Anton.

Det var da jeg gikk på ungdomskolen at disse guttene dukket opp overalt. Hver gang de så meg og/eller bestekompisen min så kom dem for å ta oss. Jeg er ganske sikker på at de kjørte rundt for å lete oss opp. Til og fra skole, skolefester og ellers. Det var spesielt Morris og Anton som kom for å gi oss juling. Slag og spark, neseblod og blåmerker, uten at vi noen gang fikk tatt igjen. De fungerte som en bande og de var alltid sammen. Når det gjelder han i boken så husker jeg spesielt en hendelse fra en fest hos ei venninne som heter Christine som den gang gikk i parallelklassen min. Vi gikk i 8nde klasse og plutselig dukket disse eldre og større gutta opp, samlet som en gjeng (som alltid). Halvard E. presset meg inn i et hjørne på den festen, der sto han og truet meg og skallet meg i ansiktet mange mange ganger. Jeg husker det som i går, det var helt forferdelig. Ingen turte, eller kunne gjøre noe. To meter høy stygg djevel med rødt hår og blå øyne! Fy fan!!

Hun som har skrevet boken endte som meg, i Drammen. Her har hun bygget seg opp, fått seg utdannelser, bil, jobb, leilighet, en liten familie, og ikke minst – trygghet og stabilitet. Og hun smiler hver gang jeg ser henne!

Og jeg smiler jeg også – atter en gang har jeg fått bevis for at de som var gode ER gode, og de som var onde ER onde. Så til slutt håper jeg karma tar denne dritsekken og vennene hans, faktisk tror jeg det allerede har skjedd…. 😉

Utdragene er fra boken "Fra løvetann til solsikke" Kolofon forlag AS 2014

#nåddebunnen #nåddebunneniharstad #harstad #seljestad #mishandling #vold #graviditet #trusler #terror krisesenter #krisesenterharstad #harstadkrisesenter #omsorgsrett #omsorgstvist #politi #dommer #rettsak #gjeng #mobbing #drammen #lykke #bok #kolofonforlag #fraløvetanntilsolsikke

Fingrene mine døde plutselig!!

Det var forleden dag, altså onsdag, jeg hadde vært hos terapeuten min, det var sol og flott vær og jeg ville ikke dra hjem.

Jeg gikk til Palmen pub og satte meg ute der i solen sammen med venner. Tiden gikk, solen forsvant bak skyene. Og det begynte bli litt vind og kjølig. Så vi satte oss inn.

Jeg ble sittende sammen med et vennepar og skravle. Plutselig merket jeg at lillefingeren min var nummen. Men jeg tenkte ikke mer over det, jeg trodde jeg hadde lent meg mot handen mot bordet og dermed stoppet blodtilførselen til fingeren. Jeg bare ristet på handen og kommenterte at lillefingeren min var 'død'. Og ferdig med det.

For dere som ikke skjønner hva jeg mener. Det er liksom slik de fleste av oss blir hvis vi sitter på beina våre på gulvet for eksempel. En blir etter en stund helt 'nummen' i beina fordi en har stoppet blodtilførselen, og man må få blodsirkulasjonen igang igjen før man kan bevege seg. Man blir på en måte 'lam'.

Noen timer etterpå, da jeg var kommet hjem, så var fremdeles fingeren min lam. Fingeren ved siden av også, og deler av handflaten. I skrivende stund er det ikke blitt bedre, og fingrene har vært døde i et døgn og 16-17 timer, nesten to døgn.

Noe er galt!

Terapeuten min og jeg har et møte med legen min førstkommende onsdag, så da slipper jeg bestille time, håper bare at dette lar seg ordne. Når følelsen blir borte i hånden så mister en nesten evnen til å gripe, ta, holde, vaske opp.. bare å ha en sigarett i venstrehanden er helt føkka!!

.

.

#nummenhet #lammefingre #dødefingre #bevegelseshemmet #blodtilførsel #blodstrømming #blodsirkulasjon #legehjelp #lege