«Når man ikke har lyst å leve lenger» er tittelen på siste innlegg fra Monica Vederhus. Jeg har lagt merke til at tross hvordan hun har greid å være tøff, ta opp kampen mot systemet, holde seg rusfri og finne gleden med livet, så virker det som hun i det siste sliter og kjemper mer enn på lenge.
Til dere som ikke vet hvem Monica er, så er hun en tidligere rusmisbruker som har levd tøft, blitt fratatt omsorgen for barna sine og kjemper hardt for at ting skal bli bra igjen. Over tid nå har hun blogget og bruker sin plattform terapeutisk og for å bryte ned tabuer og få åpenhet rundt temaer som dette.
I dag skriver hun:
«Dagene går og jeg vet det kommer til og bli bedre og bedre, tingene kommer til og bli lettere men i går var jeg nær ved og gi opp alt. Når alt bare går galt og kaoset er ett faktum kommer tankene om man orker og leve lenger, om det hele er verdt det og om man orker ett eneste sekund mer».
«I går gråt jeg for første gang på lenge og tenkte tanker som jeg trodde lå fortiden til. Jeg tenkte at jeg kjemper en ensom kamp og at jeg blir testet hele veien, jeg følte meg lite verdt og som om noen spyttet på alt jeg tror på. Ikke nok med at min kjære sliter litt ekstra akkurat nå men min egen far er på fyllefest sammen med de jeg pleide og ruse meg sammen med, det ble bare for mye for meg».
«Jeg kjenner bare at jeg strever med og holde meg til realiteten, til virkeligheten akkurat nå. Jeg kjenner at alt jobber imot meg og det er vanskelig og holde hodet over vannet, jeg føler jeg drukner og at hverdagen som jeg har bygd opp bare svinner hen».
Det jeg også vet at det er ikke så lenge siden Monica opplevde at samvær med barna hennes ble utsatt, nok en gang. Barna bor i fosterhjem og hun ser dem svært sjelden. Hun er innvilget samvær et par timer annenhver måned, noe som er umenneskelig lite, og veldig urettferdig ovenfor både barn og mor, i tillegg er det er lang reisevei.
Monica har bevist at hun har endret livet sitt totalt, at veien er lang og tøff er det ingen tvil om, men hun står i det likevel. Hun teller ned dager til å møte barna sine, og møter selvsagt veggen når samværet blir avlyst. Hun kjenner ofte på at situasjonen kun er hennes egen feil fordi hun fucket det til for 13 år siden.
Når vi nå lever i dagens Norge oppå det faktum at man har mye annet å slite med og jobbe for. Når vi lever i et land der man blir satt sist i køen for hjelp når det gjelder situasjoner som dette, og situasjoner når man sliter med psykisk helse, så kan alt føles helt umenneskelig og surrealistisk. Det kan være lett å gi opp.
Jeg var selv rusmisbruker i mange år. Sett mange liv gå til helvete. Min søster også. Barnevernet tok hennes barn og sendte dem til forskjellige hjem i andre byer, og samværet hun fikk var som det Monica lever i nå. Det å vite hva Monica går gjennom etter å ha sett hvor brutalt og urettferdig systemet er, og attpåtil vite at det nok er verre i dag, det smerter i hjertet.
Så dere folkens, send omtanke og støtte til Monica, post gode meldinger og kjærlighet i kommentarfeltet i bloggen hennes. Jeg vet hun kommer til å sette veldig pris på det, og jeg vet hun trenger all den støtte og kjærlighet hun kan få i dette.
Link til bloggen hennes:
Takk!
Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!
Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!
#rus #rusmisbruk #barnevern #livet #psykiatri #monicavederhus #tilbaketillivet #kampen #systemet #urettferdighet #norge
PS: Monicas blogg er ekte og ærlig, en blogg jeg kan anbefale dere å følge.
jeg liker bloggen hennes også
Helt klart viktige temaer hun tar opp, både det og hun fortjener oppmerksomhet.
En av de virkelig viktige bloggene her inne. Tror ikke hun skjønner hva hun etter alt å dømme bidrar med gjennom den bloggen, for ikke snakke om de liv som hun, direkte eller indirekte, vil bidra til å redde <33
Hennes bidrag er enestående og mye viktigere en alt fjaset jeg finner her.. har stor respekt, jeg kjenner den verden hun har levd i, og enda lever i, så ja…