En bloggers beretning.

Dette innlegget handler om en god venn av meg, en som har stått meg nær hele livet. Han er fra samme sted som meg, og han er like gammel som meg. Han er også homofil, levd litt på kanten, og til tider misforstått. Og som meg, så er han også blogger.

Noe som har fulgt Beni hele livet er smerten. Det er veldig vondt for Beni når han tenker på, at fra han var bare åtte år, så ville han rømme, komme seg vekk fra familien sin, folkene rundt han, hjembyen sin.

Det var da foreldrene hans gikk fra hverandre, og vondt ble bare verre.

Beni bodde på et lite rom i kjelleren hos sin mormor, sammen med mammaen sin. Alt dem hadde hatt var borte. Skoleveien var lang. Beni ble skilsmissebarn, og foreldrene til "klassekamerater" holdt de andre barna unna han.

Beni betydde trøbbel.

Beni ble ensom.

Etter at Benis foreldre skilte seg så opplevde han stadig vekk og så altfor ofte å bli stemplet som et svart får. En uønsket pakkunge. Hans far var en dritsekk, derfor måtte han være det. Slik ble han behandlet, han var jo tross alt sin fars sønn. Så i tillegg til at faren hans behandlet han som dritt, så gjorde 'alle' andre det.

Ikke moren hans, heldigvis. Men hun jobbet for livet. Fra før Beni startet sin skoledag, til i ellevetiden på kvelden, etter at Beni hadde lagt seg. Derfor var det mye Benis mamma ikke fikk med seg, og forble uvitende om.

Så med det var alt galt, Beni fikk skylden for alt, uansett, han var drittunge, en uønsket plage. "En mislykket abort" som hans far kalte han. Stemplet fulgte han, og etterhvert ga han fullstendig faen. Når han likevel fikk skylden for alt, så hvorfor ikke bare lage helvete!! Who cares anyway??!!

Ti år gammel begynte Beni å røyke. Ti år gammel var han full første gang.

Fram til siste året på barneskolen hadde Beni det veldig tøft. Han var ensom og usikker, og han fant på ting for å få oppmerksomhet. Negativ oppmerksomhet var bedre enn ingen oppmerksomhet.

Siste året på barneskolen begynte ting bli bedre. Beni fikk venner. Andre venner utenom meg. De andre barna var da blitt 'gamle nok' og fikk velge selv hvem de ville være venner med. Han ble invitert i bursdager og på fester. Livet begynte bli bra.

Så møtte han sin overgriper. Overgrepene fortsatte. Ingen så noe. Ingen hjalp han.

Beni var alene.

Beni ble narkoman.

Selvsagt la det til mer grobunn for hans familie å hate han. Beni vokste opp med hat, og han følte det hele tiden. Hele livet. Han ble kald. En sprøyte i armen gjorde han varm.

Slik ble alle hans tenår.

Benis mor hadde vokst opp med fem søsken. Morens ene søster kalte Beni, ved flere anledninger, gjennom hele oppveksten, for stygge ting. Hun hadde et behov for å hevde seg. Hun selv hadde én datter som hun skjemte bort til de grader. Bortskjemte barn griner mye. Beni kunne aldri fatte og forstå hvorfor hans tante hadde slikt et behov for å tråkke på hans mamma, på han, på hans nærmeste familie. Hun var jo ikke det spor bedre selv denne tanten. Altså skammen var ikke mindre i hennes verden, hun fikk sin datter utenfor ekteskap sammen med en mann som hadde en sønn fra før. En sønn han aldri stilte opp for, en sønn som aldri fikk bursdags- eller julegaver. Men å late som, falskhet, det var hun god på. Hennes eneste virkelige egenskap.

Beni var bare barnet, men å klandre han for alt galt som kan skje i en familie, det hadde de ingen problemer med.

Benis mamma har to brødre. En av dem har en datter, han har avvist henne hele livet. Ikke bare henne, men hennes barn også. Sitt eget barn, og sine egne barnebarn. Som om det er hans datters feil at han skapte henne. Det er som om hun har skylden, som om at hun har gjort noe galt. Det er foreldre som lager barn, ikke barn som lager foreldre. Hallo, ta litt ansvar! Idiot!

Beni har for lenge siden 'meldt' seg ut av 'familien'. Men nå og da blir han dratt inn i elendigheten igjen. Han er jo veldig glad i mamman sin. Og da er de andre, familien hennes, ikke til å unngå. Det å tråkke på andre for å hevde seg selv er gjentakende på hennes side av familien.

Benis eldste tante har to sønner, hvorav den ene truet Benis kjæreste med vold pga deres legning. På Benis 22 års dag faktisk. Happy Birthday Beni! Homofobien står sterkt i den delen av familien. Men nei, det er ingenting galt med dem og deres holdninger, men Beni derimot. Han er en skam.

Så var det Benis andre onkel, hans mors yngste bror. Å slå kjærestene sine var det ingen som så han gjøre. Ikke som jeg vet. Men det er meget tvilsomt at dem vil benekte det. Beni så ved flere anledninger blåmerker og ødelagt inventar. Som mindreårig fikk han selv noen knyttnever fra sin onkel, han ble dratt etter håret opp en bakke, og fikk merker på kroppen, i sjelen.. merker som aldri blir glemt. Jeg var vitne, tro meg.

Ved et par anledninger gikk Beni til politiet.

Til ingen nytte.

Så var det yngste jenta i flokken. Yngste tanten til Beni. Henne han alltid var så glad i, hun som alltid hadde hans respekt. Hun som han alltid trodde han sto nær og hadde et godt forhold til. Et skjevt ord om henne, så slo Beni ut klørne sine. Ingen skulle si noe stygt om hans kjære gode tante.

Akkurat nå sitter Beni alene i leiligheten sin. Vel. Ikke helt alene. Han, som jeg, har to små firbeinte jenter som gir oss kos og masse betingelsesløs kjærlighet. Beni vet hva kjærlighet er. Kjærlighet har han masse av i sitt hjerte. Og nå sitter han hjemme hos seg selv, over ti år etter at han flyttet vekk fra dem alle. Familien. Han har nettopp fått vite at hans yngste tante bruker han for å såre og sverte hans mamma. Mammaen til Beni vet at Beni skriver blogg, men hun leser den ikke, hun vet den kan gjøre vondt, hun vet at Beni har hatt det vondt, hun ønsker ikke rippe opp i fortiden, hun vil heller fortrenge den. Mammaen til Beni er fysisk og psykisk sliten, hun har også hatt slag. Men yngstesøsteren hennes, Benis tante bryr seg lite om det, hun leser bloggen hans, og hun tar ord ut av sammenheng og sverter mamman hans med dem. Hun bruker Beni for å gjøre hans mamma, sin søster, vondt.

Hun mener hun er i sin fulle rett, hun er jo hennes søster.

Føkka!

Moren til Beni hadde vært helt knust og på gråten da hun nylig ringte han og fortalte hva som hadde skjedd. Hun hadde hentet et bilde av sin mor, Benis mormor, i det samme huset som hun og Beni en gang bodde. Rommet i kjelleren. Benis mormor er nå veldig gammel og er flyttet på institusjon. Hennes hus står ubebodd med bilder og minner igjen.

Benis mor hadde hentet dette bildet fordi Beni hadde spurt etter et slikt bilde. Beni lager scrap books, og ville ha bilde av besteforeldrene sine i sin beste alder. Han skulle bare ta kopi av bildet for så og sende det i retur. Det var tydeligvis gærent ifølge yngste tante som da laget en sak av det. Hun ønsket ikke at bildet skulle sendes til Beni. Hun sa til moren til Beni at han var en dritt, og hun refererte til uttalelser i hans blogg, tatt ut av sammenheng for å såre henne. Den kvelden ble avsluttet i tårer for Benis mor.

Hvem går til en mor og prater dritt om barnet hennes? Hva ønsker en å oppnå med slikt?

Beni gir nå faen i sin tante. Hun er bare ei fitte i hans øyne nå. Ei bitter fitte som må leve innestengt og alene. Før var det trist, nå tror Beni at det er meget selvforskyldt.

Beni blogger om barndommen sin. Om familien sin. Hva han har opplevd. Hva han mener, tenker, føler. Beni vet hvor grensen går, men tar likevel et eller to steg over grensen når han blogger om disse tingene. Jo ærligere innleggene er og ingenting blir holdt skjult eller hemmelig, desto mer terapeutisk fungerer bloggingen for Beni.

Beni har begynt å lære seg å tenke mer på seg selv. Når 'ingen' andre gjør det, ikke en gang hans såkalte familie, så må han gjøre det.

Beni går i terapi hver uke. Han trenger å få utløp for alle vonde følelsene fra barn og ungdomstiden. Han trenger å styrke seg, lære mestringsteknikker. Han fikk aldri bearbeidet disse tingene da de sto på. De ble fortrengt. Fortrengt i rus og narkotika. 'Lagt lokk på'. "Glemt". Beni går gjennom veldig mye nå og er inn og ut av legekontorer fordi det skjer vonde fysiske forandringer i kroppen hans. Han har også to rettssaker i vente. To overgrepssaker. Overgrep han har vært utsatt for i form av trakassering, vold og seksuelt misbruk.

Helt fra han var barn, til nå i voksen alder.

Alt dette skriver Beni om i bloggen sin. Men selv om han er helt åpen om alt som har hendt. Selv om det blir gjort for at han skal kunne ha det bra, så blir han kritisert. Ingen støtte, ingen medfølelse eller gode ord fra familien. Aldri!! Yngste tante velger heller å snakke stygt om Beni til hans mor, tråkke på han, vri på hans uttalelser i bloggen hans, snakke stygt om han til sine barn, til sine såkalte venninner. Baksnakkingen og skittkastingen tar form og Beni får høre om det. En konfrontasjon er nytteløst. Det vet han av erfaring. Hans mors søsken har sin virkelighet, og der er de flotte perfekte mennesker som aldri har gjort noe galt. Selv om de fornekter sine barn, bruker vold, selger og bruker narkotika, dømmer andre, bedriver utroskap og lyver mm.

Beni gir som sagt faen nå. Han blogger. Han skriver sannheten. Han skriver virkeligheten som den var, ikke som han skulle ønsket at den hadde vært. Beni har det bra med hvem han er, han trenger ikke forestille seg, han trenger ikke konstruere et glansbilde av livet sitt. Så i et innlegg skrev han til sin yngste tante. Dette er hans egne ord:

"Anmeld meg, men se dere selv i speilet!!

'Kjære' tante, hvem er du til å hevde deg slik som du gjør. Skal vi begynne å snakke om ditt utroskap? Skal vi snakke om at du hoppet til sengs med kjæresten til bestevenninnen din? Mannen din bestevenninne hadde fått barn med?! Skal vi snakke om alle de lukkede skapdører du har? Og hva som er på innsiden? Skal vi snakke om dine søsken? Din familie? Skal vi snakke om hvem du er, hva dine barn driver med, og hva som ligger på hyllen til deg og dine!??

Bry deg mindre om min blogg, meg, min familie og mitt liv. Du har for lengst vist at det ikke er kjærlighet som driver deg. Du drives av noe helt annet.

Jeg prøver i det minste bli et bedre menneske, bli et godt menneske. Det er årsaken til mine handlinger. Jeg er et godt menneske. Hvis du skal fortsette å prøve komme i veien for det så må du selv ta konsekvensene. Jeg vet ikke hva som kan skje, jeg går enda i terapi!"

Beni.

.

.

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#barn #barndom #skilsmisse #skilsmissebarn #mobbing #hets #trakassering #familie #familiehelvete #homo #homofil #homofili #narkoman #narkotika #overgrep #seksuelleovergrep #misbruk #seksueltmisbrukt #hat #oppvekst #tenår #ungdom #ungdomstid #homofobi #vold #politi #overgrepssak #rettsak rettssaker #blogg #blogging #blogger #terapi #mestring #mestringsteknikker #teknikker #rus #åpenhet #ingenmedfølelse #ingenstmpati #ingenempati #ingenkjærlighet #baksnakking #utroskap #løgn #løgner #løgnere #handlinger #konsekvenser #etbedremenneske #etgodtmenneske #kjærlighet

2 kommentarer
    1. Sterk historie. Det er trist når ens oppvekst blir skadet på grunn av andre. Det er en livslang straff for ingenting, en form for justismord. Din venn Beni fortjener et godt liv. Håper ting går bedre for han fremover, selv om uforskyldt ballast gjør veien mot et godt liv tyngre å gå.
      Når han kan skrive “Jeg er et godt menneske”, vet jeg at han faktisk er det. Jeg fikk frysninger da jeg leste akkurat den frasen. Jeg har brukt samme frase selv i samtaler med min psykolog. Man sier ikke sånt uten at det ligger sannhet i det – man vet at man selv er en god person.
      Da min eldste sønn var 6 år fant han uvitende opp et nytt ord. Da jeg var ferdig med å lese eventyr i senga så han på meg, la hodet på magen min og sa: “Pappa, du er ordentlig innideggod”. Inni-deg-god … smak på ordet. For en utrolig fin ting å si til en pappa. Fra det øyeblikket visste jeg at jeg faktisk var det, god inni meg, en god person.
      At Beni kan si det samme om seg selv sier mye om han. Han ER en god person, JEG vet det. Og det uten at jeg engang har hørt om han før nå.
      Hva så om han har brukt narkotika og kanskje gjort gale ting? For andre er det en bekreftelse på at Beni er en dårlig mann, men der tar de feil. Jeg har vært i rusmiljø selv, i 20 år, og gjort mange gale ting. Men det gjør ikke meg til en dårlig person. Heller ikke Beni.
      Rus er flukt og nytelse, ikke en bekreftelse på at man er et dårlig menneske. Med rus følger kriminalitet, liten eller stor, det er helt naturlig. Det følger også med ord man ikke mener og handlinger man ikke vil gjøre. Rus gjør noe med folk, men det fjerner ikke et menneskets indre. Det indre vil alltid være der. En god person vil alltid være god. Beni er nok en av dem, oss.
      Benis barndomsverden ligger fjernt fra min, jeg har hatt en god barndom. Å lese historier som Benis rører meg dypt, jeg blir emosjonell og trist, og sint. Hva skal et barn gjøre når familien svikter? Ingenting. Det er ingenting et barn kan gjøre. Man må bare leve i det, se på andre barn som har det godt, og være fortvilt.
      Noen burde vært straffet for sin oppførsel, sin unnlatenhet. Det burde vært straffbart å la et barn seile sin egen sjø. Heldigvis har Beni hatt sin mamma … det har sannsynligvis reddet han fra å dø, tenker jeg.
      Beni gjør rett i å skrive blogg. Han gjør rett i å skrive om ting som berører han, om familien sin, om sin barndom og dens mørke sider. Å skrive hjelper. Å sette ord på noe gjør at hjernen bearbeider det ubevisst. Det skjer noe i hjernen når man henter frem minner, skriver dem ned og leser dem selv etterpå. Det er godt for sjelen. Hjernen er vår venn selv om den noen ganger kan være bare til bry.
      Jeg er sikker på at Beni har en fremtid. Når han en gang i denne fremtiden har konfrontert sine spøkelser, ryddet ut sine skjeletter og vasket skapet, som Eminem sier, tror jeg livet hans blir bra. Da kan han nyte det, livet. Inntil da håper jeg han holder ut.
      Flott av deg å skrive om Beni, Roger. Du skriver også bra.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg