I dag dediseres mitt blogginnlegg til ei dame som fikk leve et nogenlunde langt og veldig friskt liv.
Da jeg var veldig liten hadde jeg en oldemor. Aminda. Min mormors mamma. Mammas mormor. Jeg husker henne som gammel og hun bodde på noe vi kalte for pensjonisthjemmet. Hun hadde ikke noen mann og bodde alene i hybelen sin på dette «hjemmet». Mannen hennes (kjæresten), min mormors pappa, døde ikke så lenge etter at dem ble sammen. Han var en del eldre enn henne, og den gang levde vi mennesker en del kortere. Resultatet ble da at min mormor kom til verden som et utenomekteskapelig barn. Noe som var veldig fy-fy den tiden, og det opplevdes vel ekstra sterkt for dem som da bodde i et lite samfunn på en bitteliten øy i Troms. Men tross hvordan det var den gang så klarte oldemor seg bra, og hun elsket sin datter, sitt eneste barn, min mormor, så høyt som bare en mor kan. Og min mormor har fortalt meg at hun minnes en hovedsaklig fin barndom fyllt av kjærlighet.
Andørja het øya de bodde på, den er cirka en times fergetur fra Harstad i nåtid. Etter at mormor hadde vokst til og blitt en ung dame flyttet de fra Andørja. Det vil si at min mammas morside av familien kommer fra Andørja og de kom så til Harstad via noen år i Bogen og deretter en øy mye mindre enn Andørja. Rogla.
Den gang min morfar døde tre år før jeg ble født ble min mormor alene om driften på Rogla, og Harstad Kommune presset fra henne den delen av øya som hun eide, i bytte mot hus og mark litt utenfor Harstad by. Da ble det slik at mormor havnet i Kila, cirka en mil utenfor sentrum. Det var cirka i samme tiden at oldemor flyttet til pensjonisthjemmet som lå i et kvarters gåavstand fra Harstad sentrum. Like nært hvor mine foreldre flyttet da jeg ble født.
Anyway. Det var ikke så lenge jeg hadde min eneste oldemor. Jeg var ikke begynt på skolen, men jeg hadde fått min første tohjulssykkel og lært meg å sykle på den. Jeg var fem år og tre måneder da oldemor døde.
Det jeg ville fortelle i dette lille blogginnlegget her er at jeg kommer alltid til å ha den koselige lille, gamle damen i minnet mitt, og i hjertet mitt. Det var mitt første alvorlige møte med døden den gang oldemor gikk bort. Det var første gang jeg opplevde sorg over noen som stod meg nær. Men i dag finner jeg det så utrolig godt å ha noen å minnes som jeg kun husker som noe positivt. En god og varm dame, en virkelig hjertegod oldemor, og hun er en del av meg, en positiv og beroligende del av meg.
Jeg brukte sykle hjemmefra og bort til henne. Det skjedde ofte, jeg bare satte meg på sykkelen og trådde i vei. Jeg var ikke flink til å si fra hjemme, for jeg var meget impulsiv som barn. Men jeg tror etterhvert mamma skjønte hvor jeg var når hun ikke kunne finne hverken meg eller sykkelen min. Stakkars mamma den tiden uten telefon og bil. Men oldemor ble like glad hver gang jeg dukket opp, og hun ga meg sitt beste smil, en god klem, og boller, melk og kjeks som jeg dyttet i meg med stor iver. Hun hadde alltid noe godt på lur til meg og var bare snill.
Tusen takk min eneste oldemor!
R.I.P.
Aminda Sørensen 10.08.05 – 20.10.82
Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!
#oldemor #mormor #mor #mamma #pensjonist #pensjonisthjem #troms #andørja #bogen #rogla #kila #harstad #kjærlighet #omsorg #omtanke #død #døden #sorg #hjertesorg #savn #takk