Da Therese forsvant. Lokkemenn, kidnapping, overgrep og drap.

Det er andre dag på rad jeg står opp på morningen og kikker ut og ikke engang kan se de største blokkene i nabolaget fra balkongen her.

Det har vært mye tåke i det siste. Den vil bare ikke forsvinne. Normalt ville det ikke plaget meg et gram, bare vært sånn «ok, i dag er det tåke». Men nå for tiden føler jeg bare at den skaper en trykkende ubehagelig stemning, som om man er i en gammel creepy film og en bare venter på at det skal hoppe frem noe djevelskap.

I dag ble ikke stemningen noe bedre av å logge inn på Facebook. Som om den noen gang blir det for tiden. Blæh. Likevel er det noe av det første jeg gjør når jeg står opp. Logge inn på FB. Idiotisk! Det er jo stort sett bare triste greier en får slengt i trynet. Alle har nok med seg selv, så de hyggelige meldingene blir bare sjeldnere og sjeldnere, og dårlige nyheter kommer oftere og oftere.

Dere kjenner dette igjen? Tviler jeg ikke på. Jeg er ikke den eneste som har det slik. Så langt derifra..

Det første jeg fikk opp var en artikkel som heter «Lokkemannen».

Journalisten Kaja Kirsebom som har skrevet artikkelen hadde lagt den ut i den lokale Fjell-gruppa, som er her jeg bor. Hun ville «takke folk i gruppa for interessante samtaler og intervjuer som har resultert i denne nettsaken på NRK om hvordan Therese-saken påvirket lokalmiljøet på Fjell».

For de av dere som ikke kjenner til Therese-saken så er det kort fortalt en uoppklart forsvinningssak. Det hele startet i Drammen 3. juli 1988, da 9 år gamle Therese Johannessen forsvant sporløst fra rett ved sitt hjem her på Fjell etter å ha gått til den lokale kiosken, bare et minutt fra blokka hun bodde, for å kjøpe godterier.

Jeg legger ved link til artikkelen «Lokkemannen» av Kaja Kirsebom her: Lokkemannen!


Hver gang jeg hører om denne saken, når Therese blir nevnt så «fryser» jeg og tiden stopper opp. Hvert sekund oppleves veldig laaaangt og jeg føler ubehag, jeg blir trigget og ukomfortabel. Slik var det første gangen i 1988, og slik er det enda den dag i dag.

Jeg husker akkurat hvor jeg var og når jeg hørte om Therese første gang. Jeg stod midt på stuegulvet i mitt barndomshjem. Jeg var enda 10 år og bursdagen min var «rett rundt hjørnet».

I en krok stod denne svære kassen med skyvedør, én stor svart knapp, en skyveknapp for lyd, og en skyveknapp for lysstyrke. Det var TV’en vår. Kun én kanal, fuckings NRK. Der ble det fortalt på nyhetene om denne jenta som var blitt borte, som ingen kunne finne.

Jeg hadde aldri hørt om barn som hadde forsvunnet sporløst før. Så det var vel derfor det ble så sterkt. Hun var bare rett under to år yngre enn meg selv. Dette kom på nyhetene ofte, og jeg fulgte med. Alle gjorde det. Dette var ikke noe som kun preget og satte en støkk i lokalsamfunnet på Fjell og i Drammen. Hele Norge følte vantro, skrekk og med-sorg.

Opp gjennom årene så har en hørt om og sett så mye elendighet i media at det meste «preller av». Men noen saker har påvirket meg her i livet. Det sier seg selv, når jeg husker akkurat hvor jeg var da jeg fikk høre om det første gangen. Hvor møblene stod. Hvilke gardiner som hang i vinduet. Følelsene som oppstod, og tankene.

Therese-saken var første gang jeg opplevde en reaksjon som beskrevet. Slik var det også da prinsesse Diana døde. Jeg husker akkurat hvor jeg var, hvordan alt så ut rundt meg. Sekundene som varte i evigheter, jeg husker følelsene mine og tankene. Det samme når flyene kræsjet inn i tvillingtårnene World Trade Center i New York. Da bomben smalt i regjeringskvartalet før massakren på Utøya.


Det opplevdes «nært», det angikk meg, berørte meg og påvirket meg. Som når jeg fikk høre første gang at Alf Kristian Wedahl var funnet druknet i et rør i en bekk i byen jeg vokste opp. Og jeg visste at de jeg hang med de dagene og den dagen han ble drept, var de siste som så han i livet.

Samme med Rikke Brustad som forsvant og ble funnet død i et vann ikke så lenge etter at hun var innom samme sted som Wedahl. Det var vel første og siste stedet jeg selv så henne i livet.

Da jeg hørte om Frank, en kamerat som hadde skutt seg, ei venninne Wanna hadde druknet seg, kompisen min Chris hadde hengt seg, jeg fikk aldri vite hvordan Laila tok livet sitt, men min veldig gode venninne Inger-Lise ble bare plutselig funnet død av blodpropp.

Verden står stille når en får slike nyheter. Det er helt forferdelig, det preger en veldig når det blir så nært og omstendighetene er så grusomme.

Da min barndomskompis gjennom mange år, Kent, ble funnet død i skogen innrullet i et teppe etter å ha nesten blitt slått i hjel med en jernstang, og så forlatt til å dø på en slik måte. Jeg husker jeg ble kvalm og det gikk rundt for meg. Jeg husker akkurat hvor jeg var, hvordan alt så ut rundt meg. Tiden stod nesten stille. Trykket i brystet.

Mange har det blitt med årene, godeste venninna mi Kari-Anne som døde av kreft denne måneden for et år siden. Og Wenche mammaen til snuppen min som gikk i fra oss da restriksjonene var som verst nå under korona. Sakte film og  innmari vondt.

Men Thereses forsvinning forblir uoppklart. Annerledes. En sak som rystet hele Norge. Saken forsvinner aldri. En får høre om den om og om igjen. Det blir liksom aldri fred over hennes minne. Tvert i mot så skaper det en uro. Hvor forferdelig er det ikke at noen bare kan kidnappe et barn og aldri mer skal hennes nære og kjære få se henne igjen. Aldri få vite hva som skjedde? Er hun myrdet, død? Eller lever hun, og hvordan har hun det om hun lever?

Ingen ord kan vel beskrive hvordan det er for Inger-Lise, Thereses mamma å leve med denne uvissheten. Hvordan det har preget Inger-Lises andre datter, Thereses lillesøster. Inger-Lises brødre og lillesøster, altså Thereses onkler og tante.

Det er som jeg sier, saken trigger meg, og oppleves nært. Slik har det alltid vært. Og slik tror jeg det alltid kommer til å være.


Da jeg var barn flyttet min far til Svelvik utenfor Drammen. Han bodde der en del år før han flyttet til Drammen. Der traff han Kari-Lise, Thereses tante. Dette er mange år etter at Therese ble borte. De møttes vel rundt tusenårsskiftet. De forlovet seg i hvert fall 12. juli 2004. Det er lett for meg å huske da det er jeg som i dag bruker pappas forlovelsesring.

Dette var rett etter NOKAS-ranet som ble utført 5. april samme året. Så i den tro at de skulle bli millionærer og leve livets glade dager så ble det forlovelse og bryllupsplanlegging. Men bryllupet ble aldri da han ble arrestert noen få måneder senere.

Sommeren etter reiste jeg til Drammen og besøkte Kari-Lise. Hun bodde da på Fjell, bare to minutter fra hvor Therese forsvant. Det var første gang jeg var på Fjell, og det var første gang jeg møtte Kari-Lise.

Inntrykket av Fjell var grusomt. Dette var 2005 og det stinket avføring i oppgangen i blokka hvor Kari-Lise bodde. Jeg husker jeg tenkte at dette var et sted jeg aldri kunne bodd. Jeg sa til meg selv at jeg ville heller aldri bevege meg på den plassen igjen. Ganske ironisk med tanke på hvor jeg faktisk bor i dag.

Men Kari-Lise var hyggelig hun. Vi pratet i flere timer denne første gangen jeg møtte henne. Jeg prøvde å forstå hvordan hun kunne være sammen min far, om hun faktisk visste hvem og hvordan han var.

Det er noe med «at like barn leker best» har jeg tenkt mange ganger i ettertid. Jeg hadde et turbulent og vondt forhold til min far, «pappa». Jeg ga han mange sjanser, men forgjeves. Kari-Lise fikk jeg et nært forhold til, og vi hadde mye moro sammen. Innimellom kom «dryppene» om Therese, og om hva som hadde skjedd med Therese. De kom jevnt og stadig. Så jeg har fått høre mye og det hele plager meg veldig når saken dukker opp titt og ujevnt.

Etterhvert ble det umulig å ha et forhold til Kari-Lise og pappa. De to sammen var en lidelse, og det livet de levde var bare ustabilt. Uten å si mer om det, så kan jeg si at det var best å holde seg vekk, for det var bare ødeleggende og vondt.

De holdt sammen til han døde. Han ble funnet i en blodpøl på sitt bad for 2,5 år siden, en uke hadde han ligget der. Det var ikke et spor etter henne. Ingen ubesvarte anrop engang. Etter det har jeg bare sett henne én gang. Og det var nærmere 2 år etter pappa ble funnet.


Jeg har aldri lest boken om Therese, skrevet av hennes mamma. For jeg har hørt så mye, blitt fortalt så mye, og jeg var fra før, som fortalt, veldig sterkt påvirket av den hendelsen. Therese-saken. Så det var, i mangel av et bedre ord, veldig «ironisk», at Thereses tante skulle bli min stemor. På grunn av denne relasjonen blir kanskje Therese enda oftere enn vanlig nevnt for meg i sosiale settinger.

Andre ganger blir hun nevnt på fester helt uavhengig av at jeg har hatt en relasjon til familien. For det er ikke alle som vet det. Jeg bor i Drammen, da kommer den saken opp. Den er en del av historien. Jeg har bodd i Drammen i nærmere 15 år. For et år siden kjøpte snuppen min og jeg leilighet på Fjell. Vi bor bare noen meter fra hvor Therese forsvant og hjemmet hennes.

En gang så var jeg på en fest. En av gjestene var en politimann gjennom maaange år i Drammen. Noen måtte selvfølgelig spørre han hva han mente og tenkte om Therese-saken. Han svarte at han uoffisielt mener at Thomas Quick drepte henne, det med begrunnelse i at Quick visste ting som da ikke var allviten, ting han umulig skulle visst.

Jeg visste at det var ikke dét familien trodde, mistenkte på daværende tidspunkt og Quick var for flere år siden utskrevet av saken av forskjellige årsaker. Men igjen, historiene er mange, alle så jo etter en rød Volvo over lang tid.

Det er blitt sagt at Thereses far var mistenkt, det er blitt sagt at en Inger-Lise, altså Thereses mor hadde et forhold med før hun fikk Therese skulle ha kidnappet henne og tatt henne til Pakistan. Noen tror hun er i Pakistan i dag. Noen tror hun er blitt brent i fyringssentralen her på Fjell i Drammen. Bare 1,5 minutter fra der hun bodde, og bare minuttet fra hvor hun forsvant. Dette er bare noen av enda flere teorier.

Noen vet hva som skjedde med Therese, men ingen vet hvem som vet…… Dét er helt for jævlig!


I dag leste jeg denne artikkelen som heter «Lokkemannen». Det å lese at mammaen til Therese enda går med håp om at datteren lever… jeg ville ikke håpet det etter alle år (tror jeg), rett og slett for at jeg begynner å tenke på Fritzl- saken.

Fritzl-saken var en incest-sak i Østerrike som ble avdekket i 2008 da en 42 år gammel kvinne, Elisabeth Fritzl fortalte til politiet at hun hadde blitt misbrukt av sin far, Josef Fritzl siden 1977, og holdt som fange siden 1984.

Faren hadde sperret henne inne i en liten, lydtett kjeller uten vinduer og med dårlig luft, under familiens hus og hage, og hun hadde ikke sett dagslys på 24 år. Under fangenskapet hadde han voldtatt datteren utallige ganger, noe som førte til at hun fødte syv barn i kjelleren.

Det er enkelte ting som har skjedd i livet mitt som jeg ikke har skrevet for mye om, som jeg heller ikke snakker særlig om. Men en overgrepssak fra min barndom ble anmeldt til politiet for 3-4 år siden.

Flere titalls gutter ble utsatt for overgrep, noen én gang, noen flere ganger, og noen over tid, av en «mann». Politiet «etterforsker» enda, og på den måten har én etter én blitt skrevet ut av saken, og anmeldelser henlagt. Ikke på grunn av manglende bevis eller noe, men foreldelse. Det er helt sykt. Det viser seg at mannen har blitt dømt før, og samtidig som han ble dømt, fortsatte han overgrep mot andre barn. En skikkelig jævel.

Gutter som ikke kjente hverandre da overgrepene skjedde, og ikke har blitt kjent i ettertid, uvitende om hverandre, har gitt forklaringer om samme framgangsmåte, åsteder og hendelser. Det er funnet nok beviser til å sperre mannen inne for resten av hans liv. Men det blir ikke gjort. Snart har etterforskerne og stats/riksadvokaten skrevet alle ut av saken og henlagt. De sørge for at hver en sak blir foreldet. Ingen rettferdighet eller sympati for noen av guttene, menneskelivene, barna som ble misbrukt og ødelagte den gang og for alltid.

Noen er i dag så sterkt medisinerte, ptsd, angst, depresjoner og hele pakka, at jeg var helt knust etter å ha fått opplest avhørene deres. Og dette er systemet i Norge.

Jeg leste artikkelen «Lokkemannen» i dag, og Thereses mamma har fortalt at hun er veldig glad for at nå, selv om det er over tretti år etter at Therese forsvant, så er hun glad for at Thereses DNA-profil har dukket opp.

Altså, det er etter over 30 år funnet DNA fra Therese på et putevar og på et viskelær, og det er disse to som sammen da har gitt en profil. Det innebærer at politiet kan identifisere Therese dersom hun skulle dukke opp eller dersom politiet skulle finne levninger. Det er jo et fantastisk gjennombrudd i saken, tross alt.

Men som jeg var inne på, i nevnte overgrepssak fra Harstad, der én etter én av overgrepsofrene blir skrevet ut av saken, og dermed sak henlagt på grunn av foreldelse, og dermed ingen straff til overgriperen som ødela liv. Det samme skremmer meg noe så inderlig jævlig i denne saken, i Therese-saken.

Det er nemlig slik at fra året 2013 ble saken om Therese foreldet. Det betyr at den eller de som tok Therese, kidnappet henne, traumatiserte henne og muligens har misbrukt og drept henne kan stå frem, uten at det vil få rettslige konsekvenser.

Altså en person kan gjøre slike handlinger og bevisst skjule det i mange år som en bragd, omsider bli avslørt, eller enda verre, faktisk velge å stå frem med beviser på at vedkommende har faktisk kidnappet/drept noen, og skryte av det – og forbli ustraffet.

Hvor psykt er ikke dét?

Hvor sinnpsykt og urettferdig er ikke rettssystemet i dette landet på enkelte, og ganske mange områder faktisk! Vårt Norge?! Fuckin shitts!!!

Følg Bunny Trash på MeWeLink!!

Følg Bunny Trash på FacebookLink!!

#therese #theresesaken #nrk #lokkemannen #theresejohannessen #ingerlisejohannessen #kajakirsebom #karilisejohannessen #kidnapping #savnet #forsvunnet #overgrep #drap #mord #fjell #drammen #nokas #nokasranet #quick #thomasquick #fritzlsaken #fritzl #josefritzl #harstad #masseovergriper #pedofili #dømt #fortid #bakgrunn #spekuleringer #utettferdighet #rettsystemet #norge

2 kommentarer
    1. Therese-saken er unektelig et av norgeshistoriens store mysterier.. Jeg mener dog at det er å betrakte som sikkert at den/de som står bak ikke har latt det være med denne ene ungen! Bortføring/drap av fremmede unger for at de aldri skal finnes igjen er bare ikke en typ engangsforbrytelse.. Dessuten vil det jo kreve en viss planlegging, for ikke snakke om erfaring innen det å skjule forbrytelser, osv for å kunne gjennomføre noe slikt på høylys dag i et bebodd område.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg