Folk får tro hva dem vil om dette, men det har seg slik at jeg har et minne fra da jeg var sånn pluss minus 6 år hvor jeg står på busstoppet nede ved skolen i Kila, et lite sted cirka 1 mil utenfor sentrum av byen jeg vokste opp. Harstad. Jeg står på busstoppet alene. Jeg ser at langt langt over hodet mitt er det fugler, et par ørner, og tenker ikke mer på det. Plutselig like etter så kommer ørnen rett mot meg og prøver å ta meg. Derfra blir det helt svart.

Min bestemor bor to-trehundre meter fra dette busstoppet. Jeg hadde vel vært hos henne før dette skjedde, og løpt tilbake da ørnen skulle ta meg. Jeg har helt sikkert blitt pisse redd, gjemt meg og ikke sagt noe. Eller jeg har sagt hva som skjedde og ikke blitt trodd. Mest sannsynlig det siste. «Gutten har veldig livlig fantasi», «han finner på mye rart».. jeg synes jeg hører dem.

Det ble aldri i ettertid snakket om, men i minnet forblir det alltid. Akkurat denne kortvarige «scenen» har jeg levd med helt siden den gang. Jeg har den på avstand, det er ikke slik at jeg har varige mén og traumer etter dette. Jeg tenker faktisk nesten aldri på det, det bare kommer fram når det dukker opp historier der ørnen har tatt sau, eller videoer der den tar fisk eller rev. Eller historien som jeg leste som førte til dette innlegget.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg har opplevd langt verre ting enn at en ørn prøvde å ta meg, jeg har andre ting som preger meg mer. I mitt stille indre. Jeg er ikke redd for fugler eller bare ørn. Jeg er ikke redd for å ta fly eller være alene eller noe. Måker er masete, og når fly letter og lander er det litt ubehagelig. Turbulens er ekkelt, og litt skremmende, men slik tror jeg de fleste har det.

Uansett. Grunnen til at jeg forteller dette er at jeg rent tilfeldig plumpet over på internettet en dramatisk historie som utspant seg søndag 5. juni 1932 på øya Leka helt nord i Trøndelag. Dette handler om ei lita jente på 3 år, hun bodde ikke på Leka, men på fiskeværet Hortavær i havet utenfor. På Hortavær var det ikke kirke, derfor var familien til denne lille jenta dratt inn til Leka for å døpe lillebroren hennes.

Da gudstjenesten var ferdig, dro familien tilbake til gården der de var innlosjert. Etter middagen skulle de voksne hvile, og barna ble sendt ut for å leke. Den lille jenta som med sine 3 år var yngst og minst, lekte sammen med de andre barna, men da de større barna ville gå ned til sjøen, ville hun ikke være med. Så hun lekte alene i tuene et lite stykke fra huset.

I ettertid blir det sagt at det gikk rundt ti minutter fra de andre barna så henne, til man begynte å lete etter henne. Svanhild het jenta, og hun var som forsvunnet i løse luften.

Etter hvert som timene gikk, kom det flere og flere til i letingen. Mannskoret på øya hadde øvelse, og de ble tidlig med å lete. Etter noen timer var 200 personer med i den spontane leteaksjonen. Det ble gått manngard, og havbunnen ble gjennomsøkt med flyndrekikkerter. Uansett hvor de lette, var Svanhild ikke å finne.

De mange menneskene som lette ble etter hvert opprådde. Jenta var borte. Det ble snakket om at var Djevelen som hadde hentet henne.

Men utpå kvelden ble det funnet en sko som tilhørte Svanhild. Den ble funnet helt opp mot fjellsiden, flere kilometer fra der hun sist var sett. Da kom noen til å tenke på at ørna oppe i Hagafjellet hadde oppført seg rart denne dagen. Tidligere hadde de ikke brydd seg med det, de regnet bare med at den hadde blitt skremt av alle menneskene i området.

Funnet av skoen og ørneobservasjonene gjorde at tre unge menn bestemte seg for å klatre opp til ørnereiret. De brukte en times tid på å klatre oppover steinura. Så kom de opp til fjellet og der måtte de klatre for å komme seg opp til der ørna holdt til. Naturen der ørnerovet skjedde er helt spesiell, knapt noen steder i Norge finnes lignende. Rødlige steinsletter stiger langsomt fra havet, for så å reise seg i kantete og skarpe klipper. Det er stein og ur og lite framkommelig. Og det siste stykket synes umulig å komme forbi, men ved å stå på skuldrene til de to andre, klarte en av de tre mennene å hale seg opp på fjellhylla. Der fant han Svanhild, liggende helt stille og livløs.

De trodde først hun var død.

Svanhild Hartviksen som barn.

75 år etter ble Svanhild intervjuet en avis siste gang og hun fortalte den samme historien som hun alltid har gjort. Hun husker ingenting av at ørna tok henne, og selve flyturen opp i fjellet. Hun hadde nok svimt av. Det hun husket var at hun satt på en liten fjellhylle og så at ørnen kom imot henne flere ganger. Hun kastet stein, for det hadde barna lært at de skulle gjøre for å skremme bort stormåsen. Hun var bare tre år, hun hadde vel et instinkt å kjempe for å overleve, sa hun i det siste intervjuet.

Da de tre fjellklatrerne fant henne, var hun helt utmattet og hadde sovnet. Ørnen hadde prøvd å ta livet av henne, men hun hadde kjempet imot med stein. Da ørnen plutselig ble borte reddet Svanhild seg unna ved å legge seg under et lite utspring nedenfor reiret der ørnen hadde plassert henne. Hadde ørnen funnet henne igjen ville den nok rivd henne i stykker der for å klare å frakte henne opp i reiret for å mate ungene.

Svanhild har hele livet hatt traumer etter hendelsen som 3 åring. Hvis hun så et nærbilde på tv av ørn som angriper ble hun alltid fysisk uvel. Hun levde hele sitt liv med angst. Hun likte ikke å være alene, hun var alltid redd når hun var ute på sjøen og hun reiste ikke med fly. Hun mente selv at angsten hun levde med kom fra denne ene opplevelsen som alltid ville være med henne.

Det er mange som har dratt hele historien i tvil. Argumentet er at en ørn umulig kan ha løftet så tungt. Svanhild ble veid til 19 kilo da det skjedde, og derfor har ornitologer avvist det som fullstendig uaktuelt at en ørn kunne ha løftet jenta så høyt opp i fjellet.

Senere har det vist seg at legen som veide Svanhild, ikke var kjent med vekta. Hun veide ikke 19 kilo, men 19 pund. Det tilsvarer rundt 12 kilo, noe som svarte bedre med Svanhilds kroppsbygning som liten og spe gjennom hele livet, fram til den dagen hun døde i november 2010.

Svanhild Hartviksen ble gjennom hele livet kalt for «ørnejenta». Hun var fysisk uskadd etter hendelsen som treåring, men ellers var hun preget. Etterhvert som historien ble eldre ble den gjort til en myte, et slags eventyr. Stadig flere ville ikke tro på hva hun hadde vært gjennom. Det ergret henne å ikke bli trodd.

Klærne Svanhild hadde på seg denne aktuelle dagen besto av fire lag, tre av fire lag var revet opp av ørneklør. Bare det innerste var helt. Disse klærne beholdt hun hele sitt liv og viste fram ved sitt siste intervju tre år før hun gikk bort.

Jeg har ingen problemer med å tro på Svanhilds historie. At det er noe som ikke skjer hver dag er så, men de som den gang levde og reddet henne, og alle som bekreftet det hele den gang de levde. Hvorfor skal vi tvile på deres ord når de er døde?

Som med alle andre dyr så kan noen bli større, sterkere, tøffere og mer vågale enn andre av sin art. Jeg unner ikke noen å bli angrepet av en ørn for å kunne tro på en annen persons opplevelser.

meg 7 år.

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#ørn #havørn #kila #harstad #troms #svanhild #hartvigsen #svanhildhartvigsen #ørnejenta #leka #trønderlag #hortavær #hagafjellet